MI FAMILIA EN REPUBLICA DOMINICANA

FEDERICO:



Federico er far i huset. Han er far til Dawrin og Merianny. Federico er sykepleier, men jobber som en lærer for studenter som vil bli sykepleiere. Jobben hans er et langt stykke bort – så han bruker vanligvis å være borte hele uken, og komme hjem i helgene. Han er veldig aktiv og har flere jobber. I tillegg er han er leder for AFS i Ocoa – og det er mye ansvar og papirarbeid. Han er åpen og snakkesalig og gjør alt for at jeg skal føle meg som hjemme. Han prøver virkelig å få meg til å forstå språket – og prøver selv å forstå hva jeg mener. Han lager meg frokost hver dag, men det er fordi han enda har ferie… Jeg har et sterkere bånd con mi papa enn til Maria, som er min vertsmor.

MARIA DEL CARMEN:



Maria (uttales uten ”a” på slutten) er husmor i huset. Hun er mor til Danny , Hirbin, Dawrin og Marianny. Maria og Federico bestemmer begge i huset – og diskuterer alt med hverandre før de tar en avgjørelse. Maria er sykepleier og jobber ikke langt fra hjemmet. Først var hun gift med Hirbin og Danny’s far – but they got a devorse. Senere møtte hun Federico og de giftet seg og er lykkelig sammen. Maria er en stilig og stille dame. Hun gjør alt hun kan for at jeg skal trives.

DANNY:



Danny er husmor og Maria’s førstefødte. Hun er 23 år, gift og bor i Federico og Maria’s gamle hus vedsiden av bestemorens hus og butikk. Hun lærer små barn på skolen hvordan man bruker en datamaskin. Hun skal prøve å fortsette studiene sine, slik at hun kan bli lærer og tjene mer penger. Det er bare 2 år igjen til hun vil være ferdigutdannet lærer. Fordi både Maria og Federico jobber, er det Danny som lager mat, rydder og vasker klær hos familien Soto Mateo. Det føles ut som om Danny og ektefellen hennes bor her, fordi de er tilstede hele tiden. Om kveldene bruker de å komme for å se på TV når det er strøm tilgjengelig, fordi de ikke har en egen TV hjemme hos seg selv. Danny tar seg mye av småsøsknene sine.

HIRBIN:



Hirbin er storebroren og Maria’s første gutt. Hirbin (uttales uten ”h”) er 20 år og jobber i en data-butikk. Han reparerer datamaskiner, men får ikke mye for jobben. Hirbin er hele dagen på butikken, men ofte kommer han hjem uten å ha tjent en eneste pesos. Det er vanskelig å få jobb i Den dominikanske republikk, så folk bruker som regel å ta det de får. Hirbin er alt-mulig-fikseren i huset. Er noe ødelagt, er det han som tar frem skrujernet og limet og begynner å reparere. Hirbin har en tysk kjæreste, Hannah, som bodde her med AFS for 2 år siden, og han skal studere tysk i hovedstaden, Santo Domingo, hver lørdag. Hirbin bruker hele året på å spare opp penger for å komme og besøke Hannah i Tyskland. Han prøver å være tøff og litt ”bad boy”, men han er veldig snill. Han liker å høre på musikk, spesielt hiphop – og til min store overraskelse er det akkurat den samme musikken som er hip i Norge. Motorsykkelen hans er hans baby og Hirbin liker å dra til parken i helgene for å drikke dominikansk øl og danse.

DAWRIN:



Alt-mulig-fikser nr. 2. Dawrin er 15 år, og Federico’s eldste sønn. Dawrin ser veldig opp til Hirbin, og vil gjerne bli som han. Om noe gått i stykker og Hirbin skal reparere, er Dawrin der med én gang for å hjelpe til. Dawrin går på skole om ettermiddagen, og liker å kjøre motorsykkel. Du vil ikke finne en eneste dominikansk gutt som ikke elsker motorsykkelen sin. Her har alle en. Du trenger ikke sertifikat for å kjøre motorsykkel, bare for å kunne kjøre bil. Eller, det er en lov som sier at du må ha sertifikat og det er også påbudt å alltid bruke hjelm, men det er ingen som bryr seg om låvene i dette landet. Du kan se guttunger nedi 10års alderen kjøre som galinger etter veien, og havner de i en ulykke – lærer de aldri… De fortsetter å kjøre i stor fart og mixe og trikse. Dawrin er kjempesnill, men veldig sjenert. Liker ikke å danse offentlig, men jeg har fått meg en liten svingom hjemme i stua.

MERIANNY:


(Merianny poserer alltid sånn når jeg tar fram kameraet. Hun drømmer om å bli modell).
Er minstefrøken og TYDELIG favoritten. (Every family got one, right!?) Hun er 9 år, har nettopp begynt å gå på privatskole, noe hun er kjempekry over. Merianny er veeeeeeeldig bortskjemt. Hun trenger bare å peke på noe, så får hun det. Enten det er klær, mat eller leker. Hvis de andre trenger noe, får de det aldri – det er alltid Merianny som er først i rekken. Jeg la merke til det tidlig, fordi det er tusen bilder av henne rundt omkring i huset, det er tydelig at de har gått til fotograf – som koster, mens det kanskje finnes 1 lite bilde hver av de andre. Jeg synes for eksempel at det er mye viktigere å betale for privatskole når man er eldre og får karakterer. Det har mye å si i dominikanske om du har karakterer fra en privatskole eller public school. Jeg ville ha brukt pengene som Merianny får til skole, på Dawrin som har begynt å få karakterer, fordi det er ikke så viktig når hun så vidt har begynt på skole… Jeg synes det er trist at ting er som dette. Man merker det godt på oppførselen hennes også at hun er vant til å få det som hun vil. Som for eksempel, vi spilte et slags ludo-spill Hannah hadde tatt med fra Tyskland, og vi tok henne i å jukse. (Hun elsker å jukse og hater og tape). Surleppa hang nedpå knærne resten av spillet, selv om hun vant… I tillegg kan hun være rimelig frekk. Uansett hva du gjør, hvor du skal – vil hun være med. Det er greit, men det kan bli litt over too much some times. I løpet av de første dagene, når jeg var veldig lei meg – og hun enda var veldig nysgjerrig, HANG hun i vinduet inn til rommet mitt - som jeg ikke viste hvordan jeg kunne lukke… Sa masse på spansk som jeg ikke forsto og var irriterende. Jeg sa bare ”No comprendo. Es triste” (jeg forstår ikke, jeg er trist) hver gang hun sa noe, så tilslutt stakk hun fram en lapp mellom sprinklene på vinduet. Der hadde hun tegnet meg og seg selv hånd i hånd i parken med blomster hvor det sto ”Te amo”. (Jeg elsker deg). Da måtte jeg smile, for hun kan være ordentlig snill også det sjarmtrollet. Hun har et godt hjerte, og det er ofte på kveldene at jeg får et overraskende kyss på kinnet.

Danny’s husband, AMBIORIX:



Ambiorix (uttales uten ”x”) ES LOCO!!! …og veldig høyrøstet, men en trivelig kar. Han jobber nedi veien her, på - jeg vet ikke hva jeg kan kalle det… Motorsykkeltaxi(!?) Om man betaler, blir man kjørt hvor man vil… Mange unge gutter bruker hele dagen sin på det der, men det er ikke mye penger å hente. Alle bruker sin egen motorsykkel, og bensin koster. Det er tydelig at Ambiorix selv synes han er veldig kul – du ser det på måten han går, kler seg og ter seg. Jeg synes det er morsomt, fordi dominikanerene er ikke mye forskjellig fra oss i Norge når jeg tenker meg om. We’re only human.
Jeg liker han, han er morsom. Ambiorix elsker å danse, men Danny liker det ikke… Så det er sjeldent han får æren av å svinge på dansegulvet.

Hirbins novia, HANNAH:



Hannah er 19 år og fra Tyskland. For 2 år siden reiste hun med AFS og endte opp hos min familie. Etter 1 mnd. ble hun og eldstesønn Hirbin sammen. Hannah har vært en engel og stilt opp for meg, vært en som jeg kunne prate med og også oversetter. Hun er veldig trivelig, og er antagelig grunnen til at jeg enda sitter i dette huset, på denne stolen og skriver alt dette. Hun jobber og sparer opp penger hele året for å kunne reise og være hele sommeren her, i dominikanske. Hun har 1 år igjen på skolen, så er hun ferdig… Jeg gruer meg veldig til hun reiser hjem, og jeg fremdeles ikke skjønner noen ting.

WANDA:


Er en venn av familien, hun jobber også sammen med Maria på klinikken rett borti gata. Hun bor i Santo Domingo, og hun og mannen sees bare i helgene – så det er en litt vanskelig situasjon. Hun skal bo her sammen med oss fra til november pga. jobben her. Maria inviterte henne til å bo her fordi hun ikke hadde noe hus i Ocoa selv… Hun betaler ikke noe for det, bortsett fra at hun noen ganger lager mat på kvelden. Det er rart å tenke på, men det er bare sånn menneskene er her. Hjelpsom og gavmild.

PERROS:

Her har de 5 hunder som bor på taket. Bare 2 av dem har lov til å komme ned (favoritt hundene) og tigge mat: Scooby Doo og Princesa. Princesa er bare en valp, og Scooby er faren. Princesa er knøttliten og har masse, masse svart pels. Når hun løper rundt på gulvet ser hun ut som en pelsdott som lever sitt eget liv. Jeg liker Princesa. =D


De andre hundene derimot, tørr jeg ikke røre. De er alle kjempetynne og spiser rotten frukt som ramler ned fra trærne, ellers får de litt ris innimellom – fordi man ikke har spesialmat, som ”hundemat” i dominikanske. Man kan se ribbeinene til hundene fordi de spiser så lite, og jeg synes det også ser ut som om at noen har rabies. 1 av hundene på taket er Celinè Poth’s, utvekslingsstudenten som bodde her i fjord.

Jeg har bare sett 3 katter siden jeg kom hit, og når jeg puser på dem – kommer de aldri. Kattene har alltid vært baby-katter, og veeedlig mager.
Det er uvanlig å se katter rundt omkring, fordi dominikanerene er generelt mer glad i hunder. Ingen har store hunder som kan passe på deg når du er ute og går i gatene eller i fjellet – alle har disse små.

Forresten, er det heller ingen som går tur med hundene sine. Alle hundene springer fritt og gjør hva de vil… De puser på hundene, slik vi gjør til kattene – så når jeg først kom hit ble jeg veldig forvirret. Hundene kommer ikke hvis man roper på dem eller plystrer, kun hvis man ”puser” på dem.

LA CASA:



Før Merianny ble født bodde familien i et knøttlite hus ved siden av Maria’s mor lenger ut på landet. Hirbin og Danny sov og spiste hos bestemoren, fordi det ikke var plass til dem i huset. De bodde sammen med bestemoren framtil Danny var 16 år, da fikk hun flytte hjem.. Hirbin og Danny regner bestemoren sin mer som en mor, enn Maria. Når Merianny ble født fant de ut at de måtte skaffe seg et større hus – så Federico kjøpte dette huset fra et søskenbarn. Når de kjøpte huset var det bare halvparten av det, det er nå. Federico har brukt mye tid og penger på å bygge det huset han ville ha. 1 etasje(1 soverom + bad) + 3 soverom og 1 bad nede, har han bygd. Familien Soto Mateo er veldig stolt over huset sitt. Det er et veldig bra hus til å være i Den dominikanske republikk. Tenk på i hvilken tilstand et ”normalt” hus for en middelklassefamilie ser ut………..

Seems like I’ve waited my whole life for this one night…

Dominikanske menn liker at jentene lager mat, og siden det er det jentene bruker å gjøre – prøver jeg å hive meg med for å lære noe nytt, og for å være en del av familien. All mat lages fra bunnen av, det finnes ingen ”toro” å få kjøpt i butikkene her, nei. Hvert eneste måltid krever mye arbeid og forberedelse. De spiser MYE arroz (ris) og platanos verde (grønne, harde bananer) som de koker i olje, og smaker som poteter. Ellers går det også mye i bønner og ertestuing.



Man må ”rense” risen før den kokes ved å plukke ut de riskornene som er offwhite og brune – men verst er de svarte.
Hannah hadde så lyst til å bake en sjokoladekake, på tysk måte, og dermed måtte hun til innkjøp. 1 av tingene hun trengte var en kokosnøtt for rasping – men først måtte all kokosvannet drikkes…




ALLE ville hjelpe til å bake, fordi de ville se hvordan man gjorde ting på tysk måte. Det er akkurat slik som vi også gjør det i Norge. Kaken var kjempegod.
For 2 dager siden brente jeg meg på ankelen på motorsykkelen til Taurin. Jeg viste ikke at man bare skal gå på og av motorsykkelen på den siden hvor motoren ikke er… Alle sammen flirte av meg, fordi både Hannah og Celiné (fjorårets utvekslingsstudent) også har gjort det. Celiné hadde et mye større sår enn meg, da… Først smurte vi på krem, og det gikk bra – men så gikk det hull på blemmen og jeg rev bort det som var av løs hud. Etter det har det bare blitt verre og verre. De sier at de tror jeg må rive bort resten av huden som er brent, ellers kan det bli en infeksjon, og det vil jeg jo selvfølgelig ikke… Men det er ondt å rive. Har ingen plaster eller noe som klarer å dekke såret. Her ser det ikke så ille ut, men det blir verre og verre.






Fredag, (i dag) 28.aug til søndag 30.aug er det min første AFS-camp. Velkomst-campen, som den populært er kalt… I dag reiser vi sammen med familiene våre til Santo Domingo på ”coctail party” – og på kvelden etterlater de oss til AFS. Tror vi skal dra til stranden for å se litt andre steder av landet. Jeg gleder meg veldig til å møte igjen mine norske venner og til å snakke litt norsk igjen, men jeg gleder meg også til å møte alle de andre utvekslingsstudentene!! Jeg lurer på hvor mange vi er i dette lille landet…

For at jeg skal kunne ha med meg det jeg trenger, måtte vi vaske klær i går. Det foregår ved at man tar ut vaskemaskinen fra kjøkkenet til ut i bakgården. Der sorterer Federico alle klærne etter farger, mens Maria vasker. Man er nødt til å ta vaskemaskinen ut, fordi den ikke er festet til noe rør som får vannet til å renne bort. Dermed må den ut, fordi vannet renner ut med en gang det er fylt oppi – så man må fortsette å fylle oppi vann etter hvert i vaskingen.







Kanskje klarer du å legge merke til et hull på baksiden av vaskemaskinen, der vannet renner ut…

Egentlig er vi ordentlig lat i Norge. Vi har alt tilrettelagt, alt er forenklet – alt du trenger å gjøre er å trykke på en knapp så starter vaskemaskinen. Eller når det gjelder mat, alt du trenger å gjøre er bare å blande inn litt vann…

FOLKENS; vi er nødt til å slutte å klage over hvor fælt vi har det, bare når vi ikke får viljen vår… WAKE UP PEOPLE, OPEN YOUR EYES!!!!! Vi er bortskjemt. Vi har det alt for godt i Norge. Alle kunne ha godt av å jobbe litt på den gammeldagse måten. Livet handler ikke om et par øreringer eller en ny genser. Det er så mye mer, vi trenger bare et lite dytt for å kunne klare å se det…

If I told you, you were beautiful...

...yeah, and then what!?

I Den dominikanske republikk er det sett på som attraktivt å ha blondt hår og lys hud. Guttene er ville!!!! Jeg synes det er ekkelt og flaut at folk stirrer og roper ting etter meg når jeg går forbi. Ting som: "Hei, babe! Du er vakker, stopp, stopp - kom å bli her sammen med meg" og "Hei, vil du bli min kjæreste?" ect. Hannah told me that they will do anything and say anything to be with you, so you have to be careful.

Men selv om folk oppfører seg som dette, har de veldig respekt for om noen er opptatt... Om de allerede har kjæreste. - Men gifte menn, derimot - er de dominikanske kvinnene gale etter. Det er veldig vanlig å være utro her, men det er ikke sett på som akseptabelt likevel.

Her synes de at det er rart at jeg har bodd sammen med Erling, kjæresten min, i 1 år - uten å være gift. For å kunne bo sammen i dominikanske, er du nødt til å være gift. Ta Danny (gift søster, 23 år) f.eks. hun var sammen med kjæresten sin i 7 år før de giftet seg, og kunne bo sammen. De var sammen i 7 år før de hadde sex. Man skal ikke ha sex før man er gift - men mange gjør det i smug uten at foreldrene vet om det. I Ocoa blir mange jenter gravide i tidlig alder. Det er fordi det ikke er noe å holde på med her, ingen aktiviteter foruten sport - så folk kjeder seg og har sex - som fører til barn - og deretter til giftemål. Om jenta blir gravid, er foreldrene NØDT til å gifte seg. Det finnes ingen legeal age - man trenger bare godkjennelsen fra begge sine foreldre. I dominikanske er det sent for en jente å gifte seg ved en alder av 23 - som Danny... (De bærer forresten 2 ringer, 1 for kompromisset om å gifte seg, den har en diamant, og den andre for giftemålet. De bærer ringene på motsatt hånd enn i Europa).

Jeg synes det er rart at dominikanerne bruker så mye klær når det er varmt.. Jeg har sikkert nevnt det før, men når det er virkelig varmt - tar kvinnene på seg skjorter med lange ermer for å ikke bli brun av solen. Ingen dominikanere liker å dra på stranden for å sole seg. Jo hvitere, jo bedre. Hvis noen er virkelig mørk i huden, eller har vært å solt seg.

Noen dominikanere er også veldig rasistiske mot folk fra Haiti. Hvis noen er mørk i huden kan de si ting som: "fysj, du ser du som en fra Haiti". Jeg synes det er rart at de er så rasistiske, fordi de har samme hudfarge og alt - men det kan muligens ha noe med at Hati er er veldig veldig fattig land. Haiti er 10 ganger verre enn Den Dominikanske Republikk. Der dør barn og folk hver dag fordi de ikke får nok mat eller ikke får medisiner for deres sykdommer. Det er som Afrika. Den dominikanske republikk er plaget med folk fra Haiti som kommer ulovelig over landegrensen og har med seg malaria, diare ect. - Mange fra Haiti ønsker å bo i Den dominikanske republikk og ta de dårligste jobbene og få lousy lønn, og det er likevel bedre enn å bo i Haiti...

Ellers, er det som regel kvinnene som lager mat. - mens mennene hjelper gjerne til med klesvask og renhold i huset. Hver morgen vasker Federico, mi papa, gulvene i huset.

Alle måltider er varm, foruten når man spiser frukt. Til frokost spiser de lite, mens rundt kl. 9 eller 10 på kvelden bruker de å spise kjempemasse. It's supposed to be motsatt, sant!? Jeg tror det er derfor mange er overvektige. Jeg merker det selv, allerede etter 1 uke!!!!!!!!!! Tror kanskje kroppen min tar til seg en del av det vannet jeg drikker for ikke å bli dehydrert... Jeg vil ikke legge på meg :(

Breathe in, breathe out

Vi har gjort en del research ang. dramatimer, godkjent skolegang, skoleplass i Norge osv. - og det finnes ingen dramatilbud for meg før i januar 2010!!! Bellas Artes, er en slags kulturskole i Santo Domingo og de har allerede begynt sitt semester (for 1 uke siden) og nå er det umulig å komme inn...

Jeg har gått inni meg selv for å vurdere hva som er viktigst for meg. Det har vært lange våke-timer om natten, men jeg kom fram til at det er greit å repetere 2.året på videregående. Jeg skal ihvertfall prøve å fortsette å bo her, gå på skolen og gi stedet en sjanse! Jeg vet at om jeg hadde reist hjem nå, hadde jeg mest sannsynelig vært sint på meg selv - fordi jeg ikke prøvde.

Når jeg fortalte my hostparents at jeg hadde bestemt meg for å bli, ble de kjempeglade - klappet i hendene og ga meg mange klemmer. Selvfølgelig har hele denne situasjonen vært vanskelig for dem også.. Kanskje følt at jeg ikke trives, at de ikke er "gode" nok for å hoste meg!?

Hannah har dessuten vært en engel og har hjulpet meg masse med oversetting, tatt en del telefoner, hjulpet meg å undersøke ect. THANK GOD that Hirbin has got an girlfriend who speaks english well!!!!

One, two, three, four – Uno, dos, tres, cuatro

Selv om jeg bare har bodd her i 4 dager, har jeg lært utrolig masse av familien min og folkeslaget her. De har så lite, men gir så gjerne av det lille de har. De bryr seg om alle, og prøver alt de kan for at alle rundt seg skal ha det bra og få nok mat. Familien betyr alt, og de nærmeste vennene blir også behandlet som familie. Allerede har jeg fått et nytt perspektiv på alt.

I Dominikanske vasker de gulvene i huset hver dag, pga. alle insektene. Det er insekter i hvert eneste hjørne i huset, maur, fluer, mygg og andre dyr jeg ikke kan navnet på – men som kravler…


En annen ting er at man dusjer minst 2 ganger om dagen fordi ESTA MUY CALOR!!!!!!!!!!!!!!!

Det er veeeeldig varmt, og elektrisiteten kommer ikke på i dag før på ettermiddagen… (dermed fungerer ikke viften i taket på rommet mitt og heller ikke kjøle-tingen som holder vannet kaldt.)



Dusjen ser ikke særlig imponerende ut til å bli brukt så flittig… I Dominikanske er damene nødt til å vaske undertøyet sitt by hand, fordi det er sett på som så privat at ingen andre enn eieren får lov til å se det… Undertøyet vaskes mens man dusjer, med den eneste såpen som finnes i huset, som stinker pyton og som alle andre også bruker til sitt undertøy og til å vaske seg selv mens de dusjer… På den måten blir heller aldri undertøyet ordentlig rent.
Resten av badet er heller ikke slik jeg hadde trodd…



Når man skal bruke toalettet er det ikke lov til å kaste papiret nedi, derfor den store søppelbøtten ved siden av toalettet. Jeg synes det er ekkelt. Det ligger alt papiret resten av familien har brukt til å tørke seg, og den blir sjeldent tømt.
I vasken er det bare kaldt vann, og jeg bruker ikke vannet i vasken til å pusse tennene engang.. Jeg bruker vannet fra dispenseren som vi også drikker. Jeg tror det er lurt, i hvert fall i begynnelsen – jeg har ikke lyst til å få diarè…

I dag fikk jeg mango til frokost, etterpå tok Federico, padre, meg med på min første tur på motorsykkel – for å møte mer familie. Senere tok han meg med på jobben sin, som han forresten har ferie fra, for å få skrevet ut noe informasjon om diarè som spres gjennom vann et at the moment.

Hannah tok meg og de 2 andre AFS-jentene som bor rett ved siden av, på en spasertur inn til ”sentrum”. Vi fikk vekslet noe penger og jeg kjøpte en ananas – den smaker sååå mye bedre her enn hjemme – fordi her får frukten henge på treet til det er modent, det modnes ikke på et lager på tur til Norge… Anyways, det startet å regne. Og det regner, og regner, og regner og stopper aldri. Maria står på trappen og koster bort vannet, fordi det regner så mye at man kan vasse i det. Bilen måtte flyttes til andre siden av gaten og det regnet stopper ikke!!






Hirbin synes det er morsomt å leke seg med motorsykkelen i mye vann, selv om skoen hans kom flytende tilbake til huskanten…

Angående skolen og AFS i Dominikanske – hadde de ikke fått beskjed om at jeg hadde satt krav om 10 dramatimer i uken. Federico og Hannah har gjort mye research om det er noen mulighet for det, og det er det ikke. Muligens i hovedstaden, Santo Domingo – og da er jeg nødt til å bytte familie, hvis jeg ikke vil reise til hovedstaden hver lørdag for å studere drama på egenhånd på ettermiddagen, men det vil aldri bli så mye som 10 timer drama i uken uansett. Jeg er usikker på om skolen min hjemme i Norge vil godkjenne det, so everything is a mess right now.

Jeg ser kanskje på dette som litt bortkastet om jeg er nødt til å gå skoleåret om igjen når jeg kommer hjem igjen, men for all del: jeg elsker opplevelsen – og menneskene og kulturen er så spennende. Det er en mulighet for at jeg enda har skoleplass i min gamle klasse i Norge, men da kan jeg ikke vente så lenge med å reise tilbake – men det er også masse penger bare kastet ut av vinduet! Jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Og om jeg skulle bli i landet måtte jeg ha betalt for bussen til hovedstaden og dramatimene selv. Jeg har heller ikke lyst til å bytte familie, fordi alle er så gode og snille og nå har jeg akkurat begynt å bli kjent med dem. Jeg har ikke lyst til å gå gjennom akkurat samme prosess med en helt ny familie. Det er tøft følelsesmessig.

Jeg prøver å snakke med noen hjemmefra hver dag, fordi jeg føler meg mye bedre. Jeg roer meg ned, og føler meg ikke så mye alene. Har ikke snakket med min mamma hjemme om hva som foregår – men nå som vi har strøm skal jeg prøve å kontakte henne over internett – det er det billigste! Å sende meldinger, motta og sende koster kr. 3,50 ,- og å ringe koster 14 kr. i minuttet, så man kan ikke akkurat kalle det billig… SKYPE er tingen!

I wanna go home, nanananaaa…

I går kom eldstesønn, Hirbin (20 år) hjem fra 1 uke på stranden sammen med sin tyske kjæreste, Hannah (19 år, var AFS-student i dette huset for 2 år siden). Hannah snakker godt engelsk og flytende spansk, så ting ble myyye lettere etter at hun kom… Mange missforståelser ble rettet opp, og hun oversetter til meg – slik at jeg forstår hva de sier til meg!

Jeg har konstant ondt i hodet, fordi jeg må konsentrere meg hele tiden – på å høre, forstå og prøve å snakke… Det er vanskelig, men begynner å komme seg. Jeg forstår mer nå enn for 3 dager siden!

PC’en i huset esta muerto (er død), så når vi har strøm, prøver jeg å koble til min egen laptop til internett. Å ta med min egen PC er det lureste jeg har gjort.
Elektrisiteten i Dominikanske er ikke til å bli klok på… Halve dagen har de ikke elektrisitet – men det varierer fra dag til dag når elektrisiteten kommer på. Den første dagen har de elektrisitet på morgenen, den andre dagen har de elektrisitet på ettermiddagen og den tredje dagen har de elektrisitet på kvelden – så begynner hele reglen på nytt.

Det er av denne grunnen de aldri har mat i huset. De har kjøleskap, men kan ikke oppbevare mat fordi den ville blitt ødelagt, derfor må mat kjøpes hver dag.

Dominikanere spiser mye. 4 eller 5 måltider hver dag, men det består aldri av mye mat… Til frokost spiser de 1 frukt, oftest mango, og drikker en kopp varm sjokolade – som de dypper en bit brød oppi. Sjokoladen smaker som knuste kakaobønner, og er veldig besk. Til lunsj er det gjerne litt brød og avokado. Til middag; ris, bønner og avokado. Til kvelds; Klumpete potetmos og en grønnsaksfrukt(?). Everything is made by hand, og det er det samme hver dag! Først syntes jeg det var rart at folk ble mett av så lite mat: 1 frukt til frokost… Men man blir faktisk det når man blir vant. Det jeg er mest overrasket over er hvordan det går ant at det er så mange overvektige mennesker, når de spiser så lite!!! Jeg er konstant løs i magen pga. maten, er ikke vant til det enda…

Dominikanere ELSKER norsk sjokolade.

Den kvelden var det også samling med de andre AFS’erne i bygda og familiene deres. Federico, me papa, er sjef for AFS i bygda. Vi er 4 stykker; 2 fra Italia, 1 fra Tyskland og meg selv… Italienerne har ikke så store problemer med språket som oss andre, fordi spansk ikke ligger så veldig langt unna deres eget språk. Hannah oversatte alt de sa til engelsk, slik at vi andre forsto. Alt går mye bedre når vi er flere i samme situasjon.

Skolen begynner på mandag, pga. oppussing av toaletter. Dessverre begynner vi alle i forskjellige klasser. Jeg synes det er synd siden de italienske jentene kan forstå spansk og derfor oversette til oss – men AFS tror ikke at vi kommer til å få dominikanske venner om AFS-studentene alltid er sammen.

Mamma hjemme er sint fordi AFS ikke har holdt løftene sine ang. skole. Jeg må for eksempel ha 10 timer drama i uka for å få skoleåret mitt godkjent, og alle som reiser til dominikanske med AFS is supposed to og to private school, men vi skal tydeligvis gå på public school – som for så vidt er mindre trygg aswell.

Huset er aldri tomt, folk kommer og går hele tiden – but still… I feel so alone.

Hello Mary Lou, goodbye heart

Dagen jeg reiste må ha vært den verste i hele mitt liv! Ante ikke at jeg kunne gråte så mye, på tross av at jeg prøvde å la være og heller være sterk. - Men det virker så lenge... Når du er midt oppi det! Det siste synet av mamma og Erling på flyplassen, etter en tårevåt avskjed og røde opphovnede øyne, dukker opp hver kveld...


Magnus, Hannah, Snorre, Ine, Vigdis

Vi er 5 studenter fra Norge som har reist sammen hele den lange veien til Dominikanske.
1 1/2 time med fly til Paris, 3 ventetimer der - før vi kunne ta fatt på den 11-12 timers lange flyreisen til Santo Domingo. (med ett stopp på veien).

Ved annkomst var det mange papirer som måtte fylles ut, om bosted, hvor lenge vi skulle være her osv. Heldigvis var all bagasjen vår kommet fram, gitarkassen min hadde mistet et par skruer - selv om den ble sendt med spesialbagasje fordi jeg ikke fikk lov til å ta den med på flyet.

Ute ble vi møtt med AFS-skilt og smilende mennesker. Min familie hadde ikke muligheten til å hente meg på flyplassen, så jeg og noen andre ble eskortert inn til Santo Domingo og AFS-kontoret. Der skulle vi møte frivillige som vi skulle bo hos over natten. Vi vet at det er varmt og er forberedt på det, men når du faktisk har kommet frem og den varmen slår mot deg - er det ingenting som du har forberedt deg på!

Jeg kom til et stort hus, med fire biler utenfor. Familien hadde 2 barn som har reist med AFS før, og de kunne snakke godt Engelsk. Tegnet på velstand i dette landet er biler og hvor stort huset ditt er... Jo flere sofaer, jo bedre!! De hadde vifter i taket overalt, og air-condition system på veggene (sammenlign med varmepumpe i Norge). De var veldig snille med meg, og ville ha meg med å se film osv. - men jeg var sliten, tok meg en dusj og gråt meg i søvn.

Dagen etter fikk jeg servert frokost: Egg og stekte bananer (smaker som poteter). Det gikk greit, jeg fikk svar på mange spørsmål. Det kjentes liksom ut som om jeg bare var på ferie og skulle reise hjem om 2 uker, men var fortsatt trist.

Faren i huset kjørte meg tilbake til AFS-kontoret hvor familien min ventet. De ble veldig glade for å se meg! Maria del Carmen (mamma) Federico (pappa) Merie'Anny (søster, 9 år) og T (bror, 14 år) møtte meg der med et smil og mye nyskjerrighet. Bilturen fra Santo Domingo til San José de Ochoa tok 2 timer, og jeg så mye ut av vinduet på turen. Folk kjører CRAZY i Dominikanske!!!! Det finnes ingen fartsgrenser, og ingen bruker blinklys. Alle kjører over alle kjørebanene og "dytter" seg fram imellom alle bilene...

Når vi kom fram, var det til et lite hus, overfylt med møbler og ting, og folk! Murvegger med store sprekker og sølt maling osv. Dette er en middelklasse familie, men i mine øyne ville jeg sakt at de er fattige - på penger, ikke på kjærlighet og følelser. De prøver alt de kan for at jeg skal ha det bra og trives, desent people!

Neste natt var grusom, klarte ikke slutte å gråte. Satt bare inne på rommet mitt, har heldigvis rom alene - men det er ikke noe privat likevel, fordi det er midt imellom stue-kjøkkenet og bad, så alle er nødt til å gå gjennom...


Vinduene har ikke glass, bare aluminiums-persiener som kan lukkes opp og igjen... Lukker den igjen på natten, fordi jeg ikke vil bli stukket av en malaria-mygg...


Veggene i hele huset er av sprukket mur, og alt er malt i samme farge - med sølte malingsflekker litt rundt omkring..

To ord: KULTURSJOKK OG HJEMLENGSEL !!!!!!!!!!!!!


10 mnd. & 7 daga igjen til hjemreise...

I'm leaving, on a jetplain - don't know when I'll be back again

My journey has just began...

What can I say to convice you to change your mind? ..Don't leave. I'm gonna love you more than anyone

En ting har jeg lært i dag; Det er IKKE lett å pakke for 1 år.

Da jeg begynte å uroe meg for dette temaet, var det største spørsmålet hvordan i all videste verden jeg skulle få plass til alt jeg trengte for et helt år?!?!! Derimot, når ting begynte å nærme seg - og jeg måtte begynne å planlegge hva jeg skulle pakke og hva jeg trengte å kjøpe inn - kunne jeg ikke komme på noen ting jeg skulle ha med meg... Det var først da jeg satte av tid til å lage meg en liste over ting til innkjøp at jeg forsto at trillekofferten min trengte litt ekstra plass. Så feil tok jeg!

Trillekofferten min har enda goood plass, og jeg kunne ha stappet en god del ekstra ting nedi... Problemet er max grensen på 20kg. - og bare 5kg. i handbagasje pr. kolli. Etter første vei'ing var vi oppe rundt 26kg. Og da hadde jeg ikke pakket et eneste klesplagg engang!!!!!!!! Etter drastinske nedkuttinger fikk vi kofferten på 20kg. - men det ser ut til at min kjære mor allerede neste uke må sende meg min første pakke over Atlanterhavet.

Er jeg klar?
Ferdigpakket? Trillekoffert, gitarkasse og sekk - ja!
Klar mentalt? ...det er kanskje et annet kapittel.

Det har blitt en del fortvilig og tårer i dag også, and more to come...
Om 1 time kjører vi avgårde til Evenes flyplass, jeg har med meg solbrillene i handa som beredskap!

But if you want to leave, take good care! Hope you make a lot fo nice friends out there, but remember there's a lot of bad and beware

Mammaen min ville være god og snill, og inviterte til "avskjedsselskap" for meg. Først var det bare snakk om et par stykker som skulle komme, og en kake som skulle bakes.. Det hele endte med rundt 20 gjester og 4 kaker + fruktsalat og is; noe for enhver smak.



Kveldens store OVERRASKELSE, som alle viste om, for uten om undertegnede, var at min kjære storesøster (som nettopp er ferdig med 3års studie i England) hadde kjørt den lange veien helt fra Finnsnes til Sandstrand for å gi meg et farvell kyss. Hun ble overfalt i døren av klemmer og gledestårer.



Selskapet ble til en kveld full av latter og tårer, og mange gode lykkeønskninger fra kjente og kjære.