Noen ganger blir jeg overrasket når jeg ser meg selv i speilet. Jeg ”glemmer” liksom av at jeg er hvit, Europeer, fordi jeg føler meg mer og mer dominikansk.
Jeg synes det er rart å se hvite folk på TV også. Så unormalt. Så fargeløst. Så ”fattige” vi er…
Her en dag kom jeg til å tenke på hvor påvirket vi blir av alt rundt oss, bevisst eller ubevisst.
Jeg husker meg selv som 6 åring, 1. klasse, der vi alle skulle fargelegge en tegning – og jeg som hadde glemt fargeblyantene mine og spurte om å få låne ”hudfargen”. Selvfølgelig mente jeg ikke brun…
Lita og uskyldig, uvitende om at det kunne blitt tatt rasistisk av en mørkhudet. Selvfølgelig ville ingen klandret meg, jeg var jo bare 6 år – men det sier litt om påvirkningen vi har fra samfunnet. Hvem er det som bestemmer hva som er rett og galt, pent og unormalt?
Det er slik her også. Stort sett alle skuespillere, politikere og andre viktige personer er hvite. Alle reklamer er av hvite personer. Når de sminker seg, sminker de seg blekere.
Småting som det gjør meg både frustrert og litt sint, men mest av alt oppgitt over at samfunnet og verden er slik. Så urettferdig.
Som hvit her, synes alle at jeg er verdens vakreste, alle har lyst til å prate med meg – bli kjent med meg. Hvorfor skygger folk unna mørkhudete i Norge?
tirsdag 1. desember 2009
SOFTBALL
For meg som bor utpå landet er det vanskelig å drive med ting på ettermiddagstid, spesielt om du er jente. Sport er vel storsett det eneste fritidstilbudet, men det er likevel lite å velge mellom – fordi alt er tilrettelagt for gutter. Er du gutt kan du spille både basket, softball, fotball og volleyball. Gutter og jenter spiller ikke sammen.
Faren min spiller softball hver fredag, og noen helger reiser vi lenger ut på landet for å se en match. For min del synes jeg at de drikker mer enn de spiller…
Mami y Merianny esta esperando...
Dominikanera drikk alltid på alle sammenkomsta, det e bare sånn det e .. :)
Faren min spiller softball hver fredag, og noen helger reiser vi lenger ut på landet for å se en match. For min del synes jeg at de drikker mer enn de spiller…
Mami y Merianny esta esperando...
Dominikanera drikk alltid på alle sammenkomsta, det e bare sånn det e .. :)
ECO CLUB
AFS arrangerer en rekke små og store, obligatoriske og uobligatoriske sammenkomster iløpet av året. En av disse var en utflukt for 1 dag til en ”ekstrem-park”. Det hele var ikke like ekstremt som jeg hadde sett for meg, men det var koselig å møte andre AFS-ere, dele erfaringer så langt og gjøre noe annerledes.
MAT!
Jana og Giovanni klar for hinderløypa
Snorre leke Tarzan
Hærlig følelse
MAT!
Jana og Giovanni klar for hinderløypa
Snorre leke Tarzan
Hærlig følelse
El dia de la alimentaciòn en Liceo
På skolen min er det ofte “spesielle dager” og uker, som “matematikkuken” og “dia de la alimentaciòn”. I skolesystemet her er det mange store oppgaver og gruppeframføringer, men på et helt annet nivå enn det jeg er vant til i Norge. Her tegner de plakater, mens vi bruker powerpoint med bilder og musikk for å gjøre ting levende og spennende. Måten de framfører ting her er veldig uengasjerende. De elevene som ikke er fremme og framfører, gir null oppmerksomhet til det som foregår, bråker og snakker. Det ender hver gang med kjeft fra læreren som ikke hører noen ting.
Jeg liker skolesystemet i Norge bedre, på alle måter. Tro det eller ei: Jeg synes vi har mye mer respekt for lærere og medelever!
Dia de la alimentaciòn var en del av naturfagen. Hele klassen var delt inn i forskjellige grupper som hadde ansvar for div. mat- og drikkegrupper som f.eks ”melk, kake, frukt, brød osv.” Hver gruppe fortalte om næringsstoffene og hva som er bra for kroppen. Det hele ble filmet og sendt på lokal tv. Rektor beæret oss også med sitt nærvær. Til slutt måtte jeg forklare det hele på norsk – selv om de ikke forstår noen ting, blir alle som forhekset: helt musestille og fasinert.
Når alt var over, delte vi inn all maten og frukten så alle fikk seg en smakebit.
FRUKTEN I DETTE LANDET SMAKER SÅ MYE BEDRE!!!!!!
Nedenfor følger noen bilder.
Enoide er regnet som ”hvit” her, farge forskjellene her varierer veeeldig.
Deilig smakebit for alle og enhver.
Jeg liker skolesystemet i Norge bedre, på alle måter. Tro det eller ei: Jeg synes vi har mye mer respekt for lærere og medelever!
Dia de la alimentaciòn var en del av naturfagen. Hele klassen var delt inn i forskjellige grupper som hadde ansvar for div. mat- og drikkegrupper som f.eks ”melk, kake, frukt, brød osv.” Hver gruppe fortalte om næringsstoffene og hva som er bra for kroppen. Det hele ble filmet og sendt på lokal tv. Rektor beæret oss også med sitt nærvær. Til slutt måtte jeg forklare det hele på norsk – selv om de ikke forstår noen ting, blir alle som forhekset: helt musestille og fasinert.
Når alt var over, delte vi inn all maten og frukten så alle fikk seg en smakebit.
FRUKTEN I DETTE LANDET SMAKER SÅ MYE BEDRE!!!!!!
Nedenfor følger noen bilder.
Enoide er regnet som ”hvit” her, farge forskjellene her varierer veeeldig.
Deilig smakebit for alle og enhver.
tirsdag 27. oktober 2009
Everything feels like home
Når jeg snakker med venner og bekjente hjemmefra, som er ivrige og nysgjerrige på utvekslingsåret mitt, er det ofte de sier: ”fortell alt”. Fortell alt? Hvor skal man begynne? Jeg har tatt meg i at det har blitt vanskeligere og vanskeligere hver gang. Ting som før var overveldende og uvant har med ett blitt veldig normalt og hverdagslig. Ting jeg i begynnelsen hadde vanskelig for å gjøre, eller helst ikke ville gjøre – er intet hinder lenger. Jeg dreper til og med kakerlakkene jeg ser selv, og har sluttet å frike ut hver gang jeg ser dem, selv om jeg ikke liker dem…
Hverdagen? Jeg står opp kl.07 hver morgen, pakker sekken min, blir alltid stående å vente på lillesøsteren min som må ordne håret før vi blir kjørt av gårde på motorsykkel til skolen av eldste bror. Kommer alltid for sent til skolen etter klokken, men klokken er det ingen som følger her i dominikanske. Skolen begynner 07.30 – men lærerne er aldri på plass før tidligst 10 min. over tiden.
Det er frekt ikke å hilse på alle vennene dine når du kommer inn i klasserommet, så det blir mange kyss og hilsninger. Det er ofte vi har 1 fag over 3 økter, og man kjenner det godt i magen før vi slipper ut for å kjøpe toast og juice i vår eneste pause, 15 min, gjennom dagen.
Frokost spiser vi bare i helgene, noen ganger. Først var det veldig vanskelig for meg, jeg som er rutinedyr når det gjelder matvaner og klokkeslett, men her er det ikke så nøye – vi spiser 2 måltider i døgnet. Rundt 1-2 tiden, når jeg og de andre kommer hjem fra skolen. (Her er det forresten vanlig at folk går hjem fra jobb for å spise, før de returnerer igjen). Og det andre måltidet rundt 8-9-10 på kvelden. Som det matvraket jeg er, spiser jeg selvfølelig oftere enn bare 2 ganger om dagen.
Når skoledagen er over, går jeg sammen med klassekameratene mine hjem. Noen ganger får jeg/vi skyss på motorsykkel, eller lasteplan på en bil av mennesker vi kjenner. Vanligvis liker jeg å gå, det blir ikke akkurat mye mosjon ellers. Jeg slår alltid av en god prat når jeg passerer ”The Tayer” på veien, en av de mange (hva heter det?) mekaniker verkstedene. På akkurat denne jobber broren min og de fleste andre ungguttene i nabolaget, som er min mest omgjengelige vennekrets.
Når jeg kommer hjem, står maten på bordet eller på komfyren. Det er alltid servert ris tidlig på dagen, de sier at en dag uten ris er en dag uten mening. Senere på kvelden kan man lage spagetti eller annet godt. Jeg spiser meg alltid overfylt hver gang vi laget spagetti, det er vel heller ikke bra for formene, hehhe.
Noen ganger drar jeg med venner for å gjøre lekser eller tar på meg bikinien og legger meg på taket sammen med hundene for noen timers steiking. Som oftest legger jeg meg heller nedpå og sover et par timer. Jeg har stort sett alltid vært natterangler, så det er godt med et par timer etter skoletid – når det ellers er ingenting å gjøre.
I 6-7 tiden på ettermiddagen begynner folk å komme hjem fra jobb og ettermiddagsskole, så etter den tid er det mer vanlig at jeg stikker ut – fra hus til hus. Jeg liker gjestfriheten her, dørene står alltid åpen som betyr at du er velkommen inn.
Mitt største problem her er å være ”tranquila” (sløv, rolig) slik mine foreldre vil. Her er det ikke sett på som bra å dra mye fra hus til hus, være ute på kveldene osv. De ser helst til at man sitter inne i huset sitt hele dagen og ser i lufta. Hadde jeg vært i Norge hadde jeg gått på veggen, for jeg har aldri vært av den tålmodige typen – og jeg liker å ha mye å gjøre, men her er det annerledes. Det er på en måte mye mer fredelig, og jeg kjenner virkelig på å slappe av. På grunn av dette, tror jeg at jeg setter mye mer pris på ting når det skjer noe også – når det er fest eller familien vil dra på tur.
Legger heller ut div. bilder fra hverdagen i Ocoa, så dere får se litt på stemningen selv.
Papegøyen, plystrer etter deg og roper "prostituert" på spansk når du paserer huset. Den er fin, men se på fjærene, tror ikke den har det så bra som han kunne hatt det.
Barna leker i gaten.
Domino. Guttene liker å spille.
En slags tysk "ludo", Hannah hadde med fra Tyskland. Det spillet var our lifesaver during the first couple of weeks, før skolen begynte.
Matlaging.
Juice.
Som skrevet før, er utseendet veldig viktig her - de bruker mange titals timer på hår, negler, sminke, klær, sko. Men jeg ELSKER det. Nåja, lillesøster er ikke så ivrig på bilder før hun er ferdig...
Fra August til November er det fare for orkaner osv. Da bruker det å regne, når det først starter å regne, slutter det jo aaaaldri.
Hverdagen? Jeg står opp kl.07 hver morgen, pakker sekken min, blir alltid stående å vente på lillesøsteren min som må ordne håret før vi blir kjørt av gårde på motorsykkel til skolen av eldste bror. Kommer alltid for sent til skolen etter klokken, men klokken er det ingen som følger her i dominikanske. Skolen begynner 07.30 – men lærerne er aldri på plass før tidligst 10 min. over tiden.
Det er frekt ikke å hilse på alle vennene dine når du kommer inn i klasserommet, så det blir mange kyss og hilsninger. Det er ofte vi har 1 fag over 3 økter, og man kjenner det godt i magen før vi slipper ut for å kjøpe toast og juice i vår eneste pause, 15 min, gjennom dagen.
Frokost spiser vi bare i helgene, noen ganger. Først var det veldig vanskelig for meg, jeg som er rutinedyr når det gjelder matvaner og klokkeslett, men her er det ikke så nøye – vi spiser 2 måltider i døgnet. Rundt 1-2 tiden, når jeg og de andre kommer hjem fra skolen. (Her er det forresten vanlig at folk går hjem fra jobb for å spise, før de returnerer igjen). Og det andre måltidet rundt 8-9-10 på kvelden. Som det matvraket jeg er, spiser jeg selvfølelig oftere enn bare 2 ganger om dagen.
Når skoledagen er over, går jeg sammen med klassekameratene mine hjem. Noen ganger får jeg/vi skyss på motorsykkel, eller lasteplan på en bil av mennesker vi kjenner. Vanligvis liker jeg å gå, det blir ikke akkurat mye mosjon ellers. Jeg slår alltid av en god prat når jeg passerer ”The Tayer” på veien, en av de mange (hva heter det?) mekaniker verkstedene. På akkurat denne jobber broren min og de fleste andre ungguttene i nabolaget, som er min mest omgjengelige vennekrets.
Når jeg kommer hjem, står maten på bordet eller på komfyren. Det er alltid servert ris tidlig på dagen, de sier at en dag uten ris er en dag uten mening. Senere på kvelden kan man lage spagetti eller annet godt. Jeg spiser meg alltid overfylt hver gang vi laget spagetti, det er vel heller ikke bra for formene, hehhe.
Noen ganger drar jeg med venner for å gjøre lekser eller tar på meg bikinien og legger meg på taket sammen med hundene for noen timers steiking. Som oftest legger jeg meg heller nedpå og sover et par timer. Jeg har stort sett alltid vært natterangler, så det er godt med et par timer etter skoletid – når det ellers er ingenting å gjøre.
I 6-7 tiden på ettermiddagen begynner folk å komme hjem fra jobb og ettermiddagsskole, så etter den tid er det mer vanlig at jeg stikker ut – fra hus til hus. Jeg liker gjestfriheten her, dørene står alltid åpen som betyr at du er velkommen inn.
Mitt største problem her er å være ”tranquila” (sløv, rolig) slik mine foreldre vil. Her er det ikke sett på som bra å dra mye fra hus til hus, være ute på kveldene osv. De ser helst til at man sitter inne i huset sitt hele dagen og ser i lufta. Hadde jeg vært i Norge hadde jeg gått på veggen, for jeg har aldri vært av den tålmodige typen – og jeg liker å ha mye å gjøre, men her er det annerledes. Det er på en måte mye mer fredelig, og jeg kjenner virkelig på å slappe av. På grunn av dette, tror jeg at jeg setter mye mer pris på ting når det skjer noe også – når det er fest eller familien vil dra på tur.
Legger heller ut div. bilder fra hverdagen i Ocoa, så dere får se litt på stemningen selv.
Papegøyen, plystrer etter deg og roper "prostituert" på spansk når du paserer huset. Den er fin, men se på fjærene, tror ikke den har det så bra som han kunne hatt det.
Barna leker i gaten.
Domino. Guttene liker å spille.
En slags tysk "ludo", Hannah hadde med fra Tyskland. Det spillet var our lifesaver during the first couple of weeks, før skolen begynte.
Matlaging.
Juice.
Som skrevet før, er utseendet veldig viktig her - de bruker mange titals timer på hår, negler, sminke, klær, sko. Men jeg ELSKER det. Nåja, lillesøster er ikke så ivrig på bilder før hun er ferdig...
Fra August til November er det fare for orkaner osv. Da bruker det å regne, når det først starter å regne, slutter det jo aaaaldri.
mandag 5. oktober 2009
Sweet, home Alabama
La patronale de Sabana Larga
Estrella, stjerne.
Dominikanerne holder sine festtradisjoner i hevd. I tillegg til de tradisjonelle jule- og påskereiringene er det vanlig med religiøse og populære fester tilknyttet en helgen, årstidene eller historiske hendelser. De fleste byene og landsbyene har sine lokale, tradisjonelle fester. Her kaller vi de festene for ”patronales”. De foregår gjerne over 10 – 11 dager, og tiltrekker seg mye mennesker. Det blir satt opp flust av partytelt, der man får kjøpt drikke. Det selges mat, sko, smykker og annet jugl. Noen dager er det også levende musikk. Noen plasser er det vanlig å kåre en ”prinsesse”. Jenta som blir kåret til prinsesse, har fått tildelt æren av og ”fremme” stedet sitt fram til neste års patronale. Prinsessekandidatene går med bånd på kryss fra skulderen, og det minner mye om en missekonkurranse. På båndene står det ord som ”Paz”, som betyr fred. The princess of peace.
Størrelsen på festen avhenger jo selvfølgelig av stedet, men det kommer alltid mange tilreisende, særlig i helgene. Det forundrer meg at dominikanere vanligvis går ut på lørdager og søndager. Det må jo være upraktisk når det er skole- og jobbdag dagen derpå.
Ambiorix, Danny, Hirbin, i parken en søndagskveld.
Om sant skal sies er dominikanere mer enn gjennomsnittet glad i alkohol. Det er helt OK å drikke på en vanlig hverdag, der er helt OK å drikke hver dag for noen, men det skal de ha: Dominikanere drikker alltid med måte. De drikker ikke for å bli full, de drikker for å kose seg. De pelmer ikke i seg alt de klarer, for å ha en unnskyldning for å gjøre dumme ting. Der kunne nok mang en nordmann ha lært litt. Dominikanere går ut (som regel til parken) for å møte folk, ha det hyggelig og danse, ikke for å finne lykken for en natt. Jeg har aldri sett noen full og spyende i grøftene her, det er ikke akseptabelt. Jeg er flau over drikkekulturen i Norge.
MUSIKK er et viktig element i dominikanerens liv. De hører for det meste på sitt eget lands musikk, for det meste på spansk. Musikken er blandet; Heftige rytmer, afrikanske trommer og nydelige melodier.
Afrikanske trommer
DANS er, om ikke er større element enn musikken, så minst like viktig. Her lærer man å danse før man kan stå og gå. Man feirer ved å danse og det er som regel lystige, raske rytmer.
Merrengue er nasjonaldansen, og danses mye. Alle folk i alle aldre danser merrengue, grunnstegene er ikke vanskelig – men med to godt vante dansepartnere ser det slettes ikke lett ut for oss som ikke har hatt rytmen i kroppen hele livet.
Bachata er også en mye brukt dansestil. Et hakk vanskeligere enn merrengue, men heller ikke her er grunnstegene vanskelige. Mye hofter, og når du kan danse – ser det veldig imponerende ut.
Reggeton er som sex på dansegulvet, og danses mest av ungdom. Når man kommer litt opp i årene er det en uskrevet norm at man skal gå over til bachata og de andre dansestilene.
Salsa er mer komplisert, men veeeeldig stilfullt. Man må lete litt lenger for å finne en god salsa-partner, men de som kan danse salsa – KAN danse salsa...
Jali y Dino, bailando reggeton en el cafè.
Hirbin y yo, bailando reggeton en el cafè.
Estrella, stjerne.
Dominikanerne holder sine festtradisjoner i hevd. I tillegg til de tradisjonelle jule- og påskereiringene er det vanlig med religiøse og populære fester tilknyttet en helgen, årstidene eller historiske hendelser. De fleste byene og landsbyene har sine lokale, tradisjonelle fester. Her kaller vi de festene for ”patronales”. De foregår gjerne over 10 – 11 dager, og tiltrekker seg mye mennesker. Det blir satt opp flust av partytelt, der man får kjøpt drikke. Det selges mat, sko, smykker og annet jugl. Noen dager er det også levende musikk. Noen plasser er det vanlig å kåre en ”prinsesse”. Jenta som blir kåret til prinsesse, har fått tildelt æren av og ”fremme” stedet sitt fram til neste års patronale. Prinsessekandidatene går med bånd på kryss fra skulderen, og det minner mye om en missekonkurranse. På båndene står det ord som ”Paz”, som betyr fred. The princess of peace.
Størrelsen på festen avhenger jo selvfølgelig av stedet, men det kommer alltid mange tilreisende, særlig i helgene. Det forundrer meg at dominikanere vanligvis går ut på lørdager og søndager. Det må jo være upraktisk når det er skole- og jobbdag dagen derpå.
Ambiorix, Danny, Hirbin, i parken en søndagskveld.
Om sant skal sies er dominikanere mer enn gjennomsnittet glad i alkohol. Det er helt OK å drikke på en vanlig hverdag, der er helt OK å drikke hver dag for noen, men det skal de ha: Dominikanere drikker alltid med måte. De drikker ikke for å bli full, de drikker for å kose seg. De pelmer ikke i seg alt de klarer, for å ha en unnskyldning for å gjøre dumme ting. Der kunne nok mang en nordmann ha lært litt. Dominikanere går ut (som regel til parken) for å møte folk, ha det hyggelig og danse, ikke for å finne lykken for en natt. Jeg har aldri sett noen full og spyende i grøftene her, det er ikke akseptabelt. Jeg er flau over drikkekulturen i Norge.
MUSIKK er et viktig element i dominikanerens liv. De hører for det meste på sitt eget lands musikk, for det meste på spansk. Musikken er blandet; Heftige rytmer, afrikanske trommer og nydelige melodier.
Afrikanske trommer
DANS er, om ikke er større element enn musikken, så minst like viktig. Her lærer man å danse før man kan stå og gå. Man feirer ved å danse og det er som regel lystige, raske rytmer.
Merrengue er nasjonaldansen, og danses mye. Alle folk i alle aldre danser merrengue, grunnstegene er ikke vanskelig – men med to godt vante dansepartnere ser det slettes ikke lett ut for oss som ikke har hatt rytmen i kroppen hele livet.
Bachata er også en mye brukt dansestil. Et hakk vanskeligere enn merrengue, men heller ikke her er grunnstegene vanskelige. Mye hofter, og når du kan danse – ser det veldig imponerende ut.
Reggeton er som sex på dansegulvet, og danses mest av ungdom. Når man kommer litt opp i årene er det en uskrevet norm at man skal gå over til bachata og de andre dansestilene.
Salsa er mer komplisert, men veeeeldig stilfullt. Man må lete litt lenger for å finne en god salsa-partner, men de som kan danse salsa – KAN danse salsa...
Jali y Dino, bailando reggeton en el cafè.
Hirbin y yo, bailando reggeton en el cafè.
Fiesta de la abuela
1 gang i året arrangerer bestemoren min en stor fest for familie og venner. Festen gjennomføres alltid samme helg, og er en fast tradisjon for denne familien.
To dager i forveien har hele familien hjulpet til med innkjøp, maling, matlaging osv. slik at alt var klart til 24. september.
Det er mye morsomt som foregår for både voksne og barn, barna leker, og det er innleide trommeslagere for de som ønsker å danse. Mat og drikke, sosialt samvær.
Feststemte mennesker.
AFS-erne i Ocoa. Giovanni, Jana, Piera og Luisa
Ingen måtte gå sulten, for å si det slik…
Mi abuela (bestemor). Poserer sammen med den mannen hun verdsetter høyest i sitt liv. I den Dominikanske Republikk er folk religiøse, ja. Men det er stor forskjell på de som er fattige – for de er som regel mye mer religiøse enn de som har mye. De går ikke ofte i kirken, men de samles ofte foran et bilde og en bibel, synger, leser vers og ber. Bestemoren min er ofte i spissen for slike samlinger.
Trommemenn.
Barna danser og koser seg.
Det gjør de gamle også!
1 ting til jeg har lært, er at det finnes merkelige folk uansett hvor du er i verden. Vi var så heldig å møte på selveste CAPTAIN Jack Sparrow i Karibien, på jakt etter mer rom…….
To dager i forveien har hele familien hjulpet til med innkjøp, maling, matlaging osv. slik at alt var klart til 24. september.
Det er mye morsomt som foregår for både voksne og barn, barna leker, og det er innleide trommeslagere for de som ønsker å danse. Mat og drikke, sosialt samvær.
Feststemte mennesker.
AFS-erne i Ocoa. Giovanni, Jana, Piera og Luisa
Ingen måtte gå sulten, for å si det slik…
Mi abuela (bestemor). Poserer sammen med den mannen hun verdsetter høyest i sitt liv. I den Dominikanske Republikk er folk religiøse, ja. Men det er stor forskjell på de som er fattige – for de er som regel mye mer religiøse enn de som har mye. De går ikke ofte i kirken, men de samles ofte foran et bilde og en bibel, synger, leser vers og ber. Bestemoren min er ofte i spissen for slike samlinger.
Trommemenn.
Barna danser og koser seg.
Det gjør de gamle også!
1 ting til jeg har lært, er at det finnes merkelige folk uansett hvor du er i verden. Vi var så heldig å møte på selveste CAPTAIN Jack Sparrow i Karibien, på jakt etter mer rom…….
Feliz cumpleaños Mami
Etter bare litt over 1 mnd. i dette landet, har jeg allerede deltatt i 4 bursdager og 3 begravelser... Både feiringene av bursdager og begravelser er helt annerledes her. Sistnevnte skal jeg komme tilbake til senere.
08.09 fylte mi mama, Mary, år - og det startet som en helt vanlig dag. Jeg gikk på skolen og kom hjem til varm lunsj, gratulerte henne med dagen og nada mas. På bordet sto en nydelig bukett fra Federico, med et kort tildelt "kvinnen i mitt liv som fortjener det mest".
Federico kom sent hjem fra jobb og tok med Mary ut. Mens de var borte blåste vi opp ballonger, bakte kake og dekte bordet. Det ble kakespising og dansing resten av kvelden.
Dominikanere kjøper alltid kaker til bursdager. De smaker alltid likt, og halvparten av kaken er glasur. Kaken ser nesten ut som plast og virker helt perfekt.
...det er nok mest for syns skyld er - for smaken er det heller verre med, hehe. Det er mye spennende og godt å smake på i Dominikanske, men dominikanere kan IKKE bake.
La familia!
08.09 fylte mi mama, Mary, år - og det startet som en helt vanlig dag. Jeg gikk på skolen og kom hjem til varm lunsj, gratulerte henne med dagen og nada mas. På bordet sto en nydelig bukett fra Federico, med et kort tildelt "kvinnen i mitt liv som fortjener det mest".
Federico kom sent hjem fra jobb og tok med Mary ut. Mens de var borte blåste vi opp ballonger, bakte kake og dekte bordet. Det ble kakespising og dansing resten av kvelden.
Dominikanere kjøper alltid kaker til bursdager. De smaker alltid likt, og halvparten av kaken er glasur. Kaken ser nesten ut som plast og virker helt perfekt.
...det er nok mest for syns skyld er - for smaken er det heller verre med, hehe. Det er mye spennende og godt å smake på i Dominikanske, men dominikanere kan IKKE bake.
La familia!
La mountania
12.09, en av de siste dagene før Hannah reiste – tok hun oss (meg, Jana og Luisa) på fjelltur for å vise oss en side av landet, som ingen av oss hadde sett til nå…
Det var en deilig tur, godt å gå! Dominikanere flest er ikke akkurat kjent for å trene… Alle har dårlig kondis, fordi de bare kjører rundt på motorsyklene sine.
Det er et vakkert land, bildene sier sitt…
Ut på tur, aldri sur
Mango treet. Tiene mucho años.
Landskapet er vakkert, men jo lenger opp i fjellet vi kom - jo mer fattigslig ble det. Hus laget av søppel, kartonger og metall. Barn som springer rundt med bare en fillete t-skjorte på seg. Det finnes ingen strømkabler eller noe annet...
Det bor mange fattige mennesker her. Man kan møte dem etter veiene med et esel, og med alle sine eiendeler på eselryggen fordi de ikke har noe sted å bo.
Det finnes mennesker her som ikke har jobb, og ikke har penger. De bytter til seg ting - som 1 ku mot en ny forsyning av ris.
Noen steder i dette landet er det akkurat som å gå 50 år tilbake i tid for meg.
Hus laget av søppel.
Søppel langs veien...
En eselmann.
Det er vanskelig og tar mye tid å legge inn bilder og div. her, men jeg prøver så godt jeg kan for at dere skal få et godt innblikk i det dominikanske liv. Det hender enda at jeg blir sjokkert over småting som jeg trodde jeg hadde blitt vant med...
Det var en deilig tur, godt å gå! Dominikanere flest er ikke akkurat kjent for å trene… Alle har dårlig kondis, fordi de bare kjører rundt på motorsyklene sine.
Det er et vakkert land, bildene sier sitt…
Ut på tur, aldri sur
Mango treet. Tiene mucho años.
Landskapet er vakkert, men jo lenger opp i fjellet vi kom - jo mer fattigslig ble det. Hus laget av søppel, kartonger og metall. Barn som springer rundt med bare en fillete t-skjorte på seg. Det finnes ingen strømkabler eller noe annet...
Det bor mange fattige mennesker her. Man kan møte dem etter veiene med et esel, og med alle sine eiendeler på eselryggen fordi de ikke har noe sted å bo.
Det finnes mennesker her som ikke har jobb, og ikke har penger. De bytter til seg ting - som 1 ku mot en ny forsyning av ris.
Noen steder i dette landet er det akkurat som å gå 50 år tilbake i tid for meg.
Hus laget av søppel.
Søppel langs veien...
En eselmann.
Det er vanskelig og tar mye tid å legge inn bilder og div. her, men jeg prøver så godt jeg kan for at dere skal få et godt innblikk i det dominikanske liv. Det hender enda at jeg blir sjokkert over småting som jeg trodde jeg hadde blitt vant med...
fredag 2. oktober 2009
Faithful
Jeg beklager lite oppdatering på lenge, men jeg er veldig blogglei - og vi har vært uten telefon og internett i over 1 uke. En bil krasjet inn i stolpen der kabelen til telefon og internett i mitt nabolag, og kabelen ble kuttet i to. Det er reparert nå. Og JA; til alle de som har spurt; Det er fortsatt liv i meg.
Kort breefing om hva som har skjedd etter forrige oppdatering:
- Brannsåret har grodd, og det har hjemlengselen også.
Jeg blir en smule småflau når jeg leser mine tidligere innlegg, om hvor negativt innstilt jeg var. Ja, det var tungt i starten, og jeg var forberedt på det – men jeg forventet ikke at jeg skulle reagere på de måtene jeg gjorde og føle de tingene jeg gjorde. Vi hører alltid om det, men tenker alltid ”det skjer ikke meg, jeg er sterkere enn det”. Jeg kan i hvert fall med hånden på hjertet si at jeg har lært meg selv bedre å kjenne.
- Hannah se fue. (Har dratt) til Tyskland, det var en trist avskjed – og mye komplikasjoner med mistet fly og vanskelige dominikanere. Det hele endte med at hun ble 4 dager lenger, måtte betale en helt ny flybillett selv, legge igjen 10 kg. fra kofferten å gå glipp av starten på siste året på VGS.
- Ang. språket, går det mye bedre. Jeg trodde det skulle bli veldig vanskelig uten Hannah til å oversette og hjelpe meg – men så feil tok jeg. Jeg kan snakke om alle dagligdagse ting, det går fint. Jeg skjønner veldig mye, og jeg har lyst til å si så mye, fortelle alt mulig, men jeg vet ikke hvordan. Det er frustrerende. Men jeg er glad for at jeg er første skritt på veien, forståelsen. Deretter kommer all snakkingen.
Jeg tok med meg min gamle spanske lærebok fra fjoråret for jeg tenkte jeg kunne få bruk for den. Jeg tok den med på skolen her om dagen, og jeg forsto alt. Det var en syk opplevelse. Alt var så enkelt, og jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg slet med de tingene, og ikke skjønte… Følelsen jeg satt med er vanskelig å beskrive, men jeg tror det kan sammenlignes med å lære seg å lese for første gang…
- Hverdagen har slått inn for fult, og på mange måter liker jeg denne livsstilen bedre. I Norge er alt så enkelt. Alt er tilrettelagt. Her må man jobbe for livet – og det føles godt. Ting som før var en selvfølge, er ikke det lenger – og jeg må ”jobbe” for å få belønning.
Tro meg; ALLE kunne ha godt av å leve 1 år i et u-land. Ansvaret, pliktene. Det er ikke det samme.
Ungdommene her er på mange måter mye mer modne og mye mer barnslige enn ungdommen i Norge. Jeg kjenner mange 15åringer som jobber om dagen, går på skolen på ettermiddagen og gjør lekser, husarbeid og tar seg av familien om kvelden. Den lille tiden de har til å være barn og ungdom er på en måte forskjøvet. På skolen har alle bøker med ”Hannah Montana”, prinsesser og biler. De bytter klistermerker og får latterkrampe av alle mulige teite uttalelser.
Samtidig snakker alle om giftemål og hvor mange barn de vil ha. Alle vet hva de vil studere videre, eller hva de vil jobbe med. Ungdommen her har framtidsplanene klare fra de er barn. Jeg synes det er merkelig å høre på 14åringer som snakker om giftemål og at mange 16åringer vurderer å få barn, men det er kulturen her – livets oppdrag er å få en god jobb slik at du kan forsørge din egen familie. Å gifte seg, å få barn er noe alle må. Er du jente og ikke gift innen fylte 23 år, blir du sett rart på. Jeg har klassekamerater som allerede er gift og med barn.
Que más? Jeg synes jeg er flink til å skille mellom livet i Norge og livet i DR. Min venninne Jana, derimot lever fortsatt livet sitt i Tyskland. Hun vet det kanskje ikke selv. Hun snakker alltid om ”når hun reiser hjem, kommer hun til å savne…” og ”når hun skal pakke, må hun huske…” Det er trist å se på, uten å kunne gjøre noe – fordi hun går glipp av et fantastisk år.
Kort breefing om hva som har skjedd etter forrige oppdatering:
- Brannsåret har grodd, og det har hjemlengselen også.
Jeg blir en smule småflau når jeg leser mine tidligere innlegg, om hvor negativt innstilt jeg var. Ja, det var tungt i starten, og jeg var forberedt på det – men jeg forventet ikke at jeg skulle reagere på de måtene jeg gjorde og føle de tingene jeg gjorde. Vi hører alltid om det, men tenker alltid ”det skjer ikke meg, jeg er sterkere enn det”. Jeg kan i hvert fall med hånden på hjertet si at jeg har lært meg selv bedre å kjenne.
- Hannah se fue. (Har dratt) til Tyskland, det var en trist avskjed – og mye komplikasjoner med mistet fly og vanskelige dominikanere. Det hele endte med at hun ble 4 dager lenger, måtte betale en helt ny flybillett selv, legge igjen 10 kg. fra kofferten å gå glipp av starten på siste året på VGS.
- Ang. språket, går det mye bedre. Jeg trodde det skulle bli veldig vanskelig uten Hannah til å oversette og hjelpe meg – men så feil tok jeg. Jeg kan snakke om alle dagligdagse ting, det går fint. Jeg skjønner veldig mye, og jeg har lyst til å si så mye, fortelle alt mulig, men jeg vet ikke hvordan. Det er frustrerende. Men jeg er glad for at jeg er første skritt på veien, forståelsen. Deretter kommer all snakkingen.
Jeg tok med meg min gamle spanske lærebok fra fjoråret for jeg tenkte jeg kunne få bruk for den. Jeg tok den med på skolen her om dagen, og jeg forsto alt. Det var en syk opplevelse. Alt var så enkelt, og jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg slet med de tingene, og ikke skjønte… Følelsen jeg satt med er vanskelig å beskrive, men jeg tror det kan sammenlignes med å lære seg å lese for første gang…
- Hverdagen har slått inn for fult, og på mange måter liker jeg denne livsstilen bedre. I Norge er alt så enkelt. Alt er tilrettelagt. Her må man jobbe for livet – og det føles godt. Ting som før var en selvfølge, er ikke det lenger – og jeg må ”jobbe” for å få belønning.
Tro meg; ALLE kunne ha godt av å leve 1 år i et u-land. Ansvaret, pliktene. Det er ikke det samme.
Ungdommene her er på mange måter mye mer modne og mye mer barnslige enn ungdommen i Norge. Jeg kjenner mange 15åringer som jobber om dagen, går på skolen på ettermiddagen og gjør lekser, husarbeid og tar seg av familien om kvelden. Den lille tiden de har til å være barn og ungdom er på en måte forskjøvet. På skolen har alle bøker med ”Hannah Montana”, prinsesser og biler. De bytter klistermerker og får latterkrampe av alle mulige teite uttalelser.
Samtidig snakker alle om giftemål og hvor mange barn de vil ha. Alle vet hva de vil studere videre, eller hva de vil jobbe med. Ungdommen her har framtidsplanene klare fra de er barn. Jeg synes det er merkelig å høre på 14åringer som snakker om giftemål og at mange 16åringer vurderer å få barn, men det er kulturen her – livets oppdrag er å få en god jobb slik at du kan forsørge din egen familie. Å gifte seg, å få barn er noe alle må. Er du jente og ikke gift innen fylte 23 år, blir du sett rart på. Jeg har klassekamerater som allerede er gift og med barn.
Que más? Jeg synes jeg er flink til å skille mellom livet i Norge og livet i DR. Min venninne Jana, derimot lever fortsatt livet sitt i Tyskland. Hun vet det kanskje ikke selv. Hun snakker alltid om ”når hun reiser hjem, kommer hun til å savne…” og ”når hun skal pakke, må hun huske…” Det er trist å se på, uten å kunne gjøre noe – fordi hun går glipp av et fantastisk år.
søndag 6. september 2009
‘cause now I’ve got the message and here comes the mudslide. Making all those hopes and dreams we care for, die
Som dere sikkert har fått med dere, har jeg hatt en del problemer med AFS dominikanske, ang. dramatimer osv. Situasjonen er slik at i Ocoa har jeg ingen mulighet for å få de dramatimene jeg trenger for å få skoleåret mitt godkjent. – Og jeg er nesten sikker på at stipendet mitt blir gjort om til lån om jeg ikke tar skoleåret som godkjent, og da har jeg ikke råd til å leve her 1 år. Jeg lovet skolen i Norge at jeg skulle ta året som gjeldene, det var kravet for at jeg skulle få lov til å reise utenlands. Jeg må jo selvfølgelig ta en del privatisteksamener når jeg kommer hjem igjen, fordi skolen her ikke er på samme nivå og har ikke alle fagene. Det er enten flytt til Santo Domingo, få dramatimer – eller reis hjem til Norge for å fullføre skoleåret.
AFS i dominikanske er overhodet ikke behjelpelig med problemet mitt, fordi damen som jobber med bytting av familie, ikke har noe til overs for meg. Når vi ringte for å forklare problemet, sa hun at hun skulle undersøke mulighetene for dramatimer rundt om i landet – men hun ringte aldri opp igjen. Det endte med at vi selv måtte undersøke på nettet o.l. for å skaffe oss den informasjonen vi trengte. Det eneste vi klarte å finne ut var at det er muligheter for dramaundervisning i Santo Domingo, hovedstaden. Det finnes både en nasjonal skole og en kulturskole. Kulturskolen var den eneste vi klarte å få kontakt med, og de sa at det var for sent å melde seg på – fordi semesteret allerede hadde startet, en uke før vi ringte – og at det er umulig å komme med før neste semester i januar.
Etter det har det vert en del fram og tilbake, vi har ringt AFS kontoret flere ganger, uten hell – jeg har klart og skaffet meg en velkomstfamilie i Santo Domingo fram til desember, men AFS ville ikke la meg flytte – fordi de er overbooket i hovedstaden, og har ingen familie til meg etter desember.
Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre ang. denne saken, og jeg føler meg hjelpeløs og alene. AFS sier at de ”tar saken min”, men av erfaring tror jeg ikke at de orker å gjøre noe som helst. Hannah har vært en reddende engel i denne vanskelige situasjonen, og jeg lurer på hva AFS hadde gjort hvis jeg ikke hadde hatt en ”oversetter”. AFS hadde latt meg føle meg ene og alene, uten noen å snakke med. Disse problemene hadde aldri kommet opp, fordi jeg ikke hadde vist hvordan jeg kunne fortelle dem til familien min – og jeg hadde måtte prøve og løst dem etter dette året. Jeg er ikke fornøyd med hvordan AFS dominikanske er organisert – og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Mange som har havet hos familier som ikke trives, har ringt – men på andre siden av telefonen møter de et steinansikt som ikke viser noe medfølelse overhodet. Alle er pålagt å ha en ”kontaktperson” som skal følge med deg og spørre hvordan du har det osv. – og være leddet mellom deg og AFS in case of any problems. De har ikke engang funnet en kontaktperson til meg……………… Dermed, ingen oppfølging.
Jeg skulle bare ønske at jeg kunne snakke med noen andre, og forklare situasjonen min. Noen med hjerte. Jeg er veldig oppgitt og lei meg.
AFS i dominikanske er overhodet ikke behjelpelig med problemet mitt, fordi damen som jobber med bytting av familie, ikke har noe til overs for meg. Når vi ringte for å forklare problemet, sa hun at hun skulle undersøke mulighetene for dramatimer rundt om i landet – men hun ringte aldri opp igjen. Det endte med at vi selv måtte undersøke på nettet o.l. for å skaffe oss den informasjonen vi trengte. Det eneste vi klarte å finne ut var at det er muligheter for dramaundervisning i Santo Domingo, hovedstaden. Det finnes både en nasjonal skole og en kulturskole. Kulturskolen var den eneste vi klarte å få kontakt med, og de sa at det var for sent å melde seg på – fordi semesteret allerede hadde startet, en uke før vi ringte – og at det er umulig å komme med før neste semester i januar.
Etter det har det vert en del fram og tilbake, vi har ringt AFS kontoret flere ganger, uten hell – jeg har klart og skaffet meg en velkomstfamilie i Santo Domingo fram til desember, men AFS ville ikke la meg flytte – fordi de er overbooket i hovedstaden, og har ingen familie til meg etter desember.
Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre ang. denne saken, og jeg føler meg hjelpeløs og alene. AFS sier at de ”tar saken min”, men av erfaring tror jeg ikke at de orker å gjøre noe som helst. Hannah har vært en reddende engel i denne vanskelige situasjonen, og jeg lurer på hva AFS hadde gjort hvis jeg ikke hadde hatt en ”oversetter”. AFS hadde latt meg føle meg ene og alene, uten noen å snakke med. Disse problemene hadde aldri kommet opp, fordi jeg ikke hadde vist hvordan jeg kunne fortelle dem til familien min – og jeg hadde måtte prøve og løst dem etter dette året. Jeg er ikke fornøyd med hvordan AFS dominikanske er organisert – og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Mange som har havet hos familier som ikke trives, har ringt – men på andre siden av telefonen møter de et steinansikt som ikke viser noe medfølelse overhodet. Alle er pålagt å ha en ”kontaktperson” som skal følge med deg og spørre hvordan du har det osv. – og være leddet mellom deg og AFS in case of any problems. De har ikke engang funnet en kontaktperson til meg……………… Dermed, ingen oppfølging.
Jeg skulle bare ønske at jeg kunne snakke med noen andre, og forklare situasjonen min. Noen med hjerte. Jeg er veldig oppgitt og lei meg.
Schoolbag in hand, she leaves home in the early mornin’. Waving goodbye – with an absentminded smile
Skolen her er merkelig. På utsiden ser de tut som et fengsel. Inngjerd – med piggtråd på toppen.
Siden dette er public school, har de ikke penger til å kjøpe agrigat for å ha strøm på skolen, når det ikke er strøm i resten av delen av bygda. Det jeg er overrasket over, er at myndighetene lar skoleelevene sine sitte og jobbe i mørket. Det er verken godt for synet eller konsentrasjonen. Ingen ventilasjonsanlegg. Vinduene er lukket. Alle snakker i munnen på hverandre, og det er et støynivå av en annen verden. Lærerne roper, men til tross for det, klarer jeg enda ikke å høre hva de sier.
Ingen snakker engelsk – bortsett fra engelsklæreren. Hun snakker dårlig engelsk og skriver mye feil på tavla, til min største irritasjon. Hun bryr seg heller ikke med å rette på elevene når de sier noe feil. I engelsktimene lærer vi det engelske alfabetet – og svarer på latterlige lette spørsmål, som: ”Hva gjør du om 10 år?” og ”Når vil du gifte deg?”
Over halvparten av hver time blir brukt til opprop fra klasselista – for å se hvem som er tilstede. Elever blir sendt ut på gangen hele tiden, for alt mulig. Det finnes ingen lærebøker, man må gå på biblioteket for å gjøre lekser som krever bøker – men de fleste leksene krever ikke bøker. Det finnes ingen PC’er, og ingen overhead. Til og med rektoren skriver med gammeldags skrivemaskin, som man kun ser på filmer nå til dags. Foredragene blir holdt stående ved lærers pult, og hver gang man skal snakke i klassen, må man røyse seg fra plassen sin.
Vi er 36 elever i klassen, og jeg går i 4 TO B Contabilidad. De har kurs fra A til D. I A og B går de folkene som har fulgt skolegangen hele veien, og har den alderen elevene egentlig skal ha. I dominikanske er det en lov som sier at du er nødt til å gå på skolen fram til du er 14 år, etter det kan du gjøre hva du vil… Derfor er det mange som slutter på skolen etter fylt 14 år, og som senere angrer og vil fullføre – disse havner på C og D – kurset. Jana går på A-kurset og en italiensk gutt som jeg aldri husker navnet på, går i C. AFS vil helst unngå flere AFS’ere i samme klasse, fordi de ikke tror at vi kommer til å skaffe oss noen dominikanske venner. Vi er 5 AFS’ere i Ocoa.
Standarden på skolen er heller dårlig. Pultene, stolene, tavla, veggene, for ikke å snakke om toalettene – INGEN GÅR DIT!!! Det finnes ikke låser på dørene, ikke papir, ikke vann i springen og man kan ikke skylle ned etter seg. Toalettene stinker helt ut i gangen. I skolegården finnes det ikke søppelbøtter, så alle vasser i tomkopper og annet søppel.
Jeg har 6 skoletimer during skoledagen, med 15 min. matpause. Hver time er 45 min. Timeplanen min er heller ikke mye å skryte av. En del fag jeg ikke kan ta med meg til Norge, og de jeg evt. kan bruke – er det alt for dårlig nivå på.
Engelsk: 5 timer i uka
Contabilidad (et fag der du lærer om regnskap og bokføring): 10 timer i uka
Gestión adm. (ledelse): 5 timer i uka
Sociales (”skikk og bruk i DR”): 2 timer i uka
Matemática: 2 timer i uka
Ciencia de la Naturales III(naturfag): 2 timer i uka
E.D (gym): 1 time i uka
Lenguaje Español: 2 timer i uka
Abonner på:
Innlegg (Atom)
