Hello Mary Lou, goodbye heart

Dagen jeg reiste må ha vært den verste i hele mitt liv! Ante ikke at jeg kunne gråte så mye, på tross av at jeg prøvde å la være og heller være sterk. - Men det virker så lenge... Når du er midt oppi det! Det siste synet av mamma og Erling på flyplassen, etter en tårevåt avskjed og røde opphovnede øyne, dukker opp hver kveld...


Magnus, Hannah, Snorre, Ine, Vigdis

Vi er 5 studenter fra Norge som har reist sammen hele den lange veien til Dominikanske.
1 1/2 time med fly til Paris, 3 ventetimer der - før vi kunne ta fatt på den 11-12 timers lange flyreisen til Santo Domingo. (med ett stopp på veien).

Ved annkomst var det mange papirer som måtte fylles ut, om bosted, hvor lenge vi skulle være her osv. Heldigvis var all bagasjen vår kommet fram, gitarkassen min hadde mistet et par skruer - selv om den ble sendt med spesialbagasje fordi jeg ikke fikk lov til å ta den med på flyet.

Ute ble vi møtt med AFS-skilt og smilende mennesker. Min familie hadde ikke muligheten til å hente meg på flyplassen, så jeg og noen andre ble eskortert inn til Santo Domingo og AFS-kontoret. Der skulle vi møte frivillige som vi skulle bo hos over natten. Vi vet at det er varmt og er forberedt på det, men når du faktisk har kommet frem og den varmen slår mot deg - er det ingenting som du har forberedt deg på!

Jeg kom til et stort hus, med fire biler utenfor. Familien hadde 2 barn som har reist med AFS før, og de kunne snakke godt Engelsk. Tegnet på velstand i dette landet er biler og hvor stort huset ditt er... Jo flere sofaer, jo bedre!! De hadde vifter i taket overalt, og air-condition system på veggene (sammenlign med varmepumpe i Norge). De var veldig snille med meg, og ville ha meg med å se film osv. - men jeg var sliten, tok meg en dusj og gråt meg i søvn.

Dagen etter fikk jeg servert frokost: Egg og stekte bananer (smaker som poteter). Det gikk greit, jeg fikk svar på mange spørsmål. Det kjentes liksom ut som om jeg bare var på ferie og skulle reise hjem om 2 uker, men var fortsatt trist.

Faren i huset kjørte meg tilbake til AFS-kontoret hvor familien min ventet. De ble veldig glade for å se meg! Maria del Carmen (mamma) Federico (pappa) Merie'Anny (søster, 9 år) og T (bror, 14 år) møtte meg der med et smil og mye nyskjerrighet. Bilturen fra Santo Domingo til San José de Ochoa tok 2 timer, og jeg så mye ut av vinduet på turen. Folk kjører CRAZY i Dominikanske!!!! Det finnes ingen fartsgrenser, og ingen bruker blinklys. Alle kjører over alle kjørebanene og "dytter" seg fram imellom alle bilene...

Når vi kom fram, var det til et lite hus, overfylt med møbler og ting, og folk! Murvegger med store sprekker og sølt maling osv. Dette er en middelklasse familie, men i mine øyne ville jeg sakt at de er fattige - på penger, ikke på kjærlighet og følelser. De prøver alt de kan for at jeg skal ha det bra og trives, desent people!

Neste natt var grusom, klarte ikke slutte å gråte. Satt bare inne på rommet mitt, har heldigvis rom alene - men det er ikke noe privat likevel, fordi det er midt imellom stue-kjøkkenet og bad, så alle er nødt til å gå gjennom...


Vinduene har ikke glass, bare aluminiums-persiener som kan lukkes opp og igjen... Lukker den igjen på natten, fordi jeg ikke vil bli stukket av en malaria-mygg...


Veggene i hele huset er av sprukket mur, og alt er malt i samme farge - med sølte malingsflekker litt rundt omkring..

To ord: KULTURSJOKK OG HJEMLENGSEL !!!!!!!!!!!!!


10 mnd. & 7 daga igjen til hjemreise...