Som dere sikkert har fått med dere, har jeg hatt en del problemer med AFS dominikanske, ang. dramatimer osv. Situasjonen er slik at i Ocoa har jeg ingen mulighet for å få de dramatimene jeg trenger for å få skoleåret mitt godkjent. – Og jeg er nesten sikker på at stipendet mitt blir gjort om til lån om jeg ikke tar skoleåret som godkjent, og da har jeg ikke råd til å leve her 1 år. Jeg lovet skolen i Norge at jeg skulle ta året som gjeldene, det var kravet for at jeg skulle få lov til å reise utenlands. Jeg må jo selvfølgelig ta en del privatisteksamener når jeg kommer hjem igjen, fordi skolen her ikke er på samme nivå og har ikke alle fagene. Det er enten flytt til Santo Domingo, få dramatimer – eller reis hjem til Norge for å fullføre skoleåret.
AFS i dominikanske er overhodet ikke behjelpelig med problemet mitt, fordi damen som jobber med bytting av familie, ikke har noe til overs for meg. Når vi ringte for å forklare problemet, sa hun at hun skulle undersøke mulighetene for dramatimer rundt om i landet – men hun ringte aldri opp igjen. Det endte med at vi selv måtte undersøke på nettet o.l. for å skaffe oss den informasjonen vi trengte. Det eneste vi klarte å finne ut var at det er muligheter for dramaundervisning i Santo Domingo, hovedstaden. Det finnes både en nasjonal skole og en kulturskole. Kulturskolen var den eneste vi klarte å få kontakt med, og de sa at det var for sent å melde seg på – fordi semesteret allerede hadde startet, en uke før vi ringte – og at det er umulig å komme med før neste semester i januar.
Etter det har det vert en del fram og tilbake, vi har ringt AFS kontoret flere ganger, uten hell – jeg har klart og skaffet meg en velkomstfamilie i Santo Domingo fram til desember, men AFS ville ikke la meg flytte – fordi de er overbooket i hovedstaden, og har ingen familie til meg etter desember.
Jeg vet ikke hva mer jeg kan gjøre ang. denne saken, og jeg føler meg hjelpeløs og alene. AFS sier at de ”tar saken min”, men av erfaring tror jeg ikke at de orker å gjøre noe som helst. Hannah har vært en reddende engel i denne vanskelige situasjonen, og jeg lurer på hva AFS hadde gjort hvis jeg ikke hadde hatt en ”oversetter”. AFS hadde latt meg føle meg ene og alene, uten noen å snakke med. Disse problemene hadde aldri kommet opp, fordi jeg ikke hadde vist hvordan jeg kunne fortelle dem til familien min – og jeg hadde måtte prøve og løst dem etter dette året. Jeg er ikke fornøyd med hvordan AFS dominikanske er organisert – og jeg vet at jeg ikke er den eneste. Mange som har havet hos familier som ikke trives, har ringt – men på andre siden av telefonen møter de et steinansikt som ikke viser noe medfølelse overhodet. Alle er pålagt å ha en ”kontaktperson” som skal følge med deg og spørre hvordan du har det osv. – og være leddet mellom deg og AFS in case of any problems. De har ikke engang funnet en kontaktperson til meg……………… Dermed, ingen oppfølging.
Jeg skulle bare ønske at jeg kunne snakke med noen andre, og forklare situasjonen min. Noen med hjerte. Jeg er veldig oppgitt og lei meg.
søndag 6. september 2009
Schoolbag in hand, she leaves home in the early mornin’. Waving goodbye – with an absentminded smile
Skolen her er merkelig. På utsiden ser de tut som et fengsel. Inngjerd – med piggtråd på toppen.
Siden dette er public school, har de ikke penger til å kjøpe agrigat for å ha strøm på skolen, når det ikke er strøm i resten av delen av bygda. Det jeg er overrasket over, er at myndighetene lar skoleelevene sine sitte og jobbe i mørket. Det er verken godt for synet eller konsentrasjonen. Ingen ventilasjonsanlegg. Vinduene er lukket. Alle snakker i munnen på hverandre, og det er et støynivå av en annen verden. Lærerne roper, men til tross for det, klarer jeg enda ikke å høre hva de sier.
Ingen snakker engelsk – bortsett fra engelsklæreren. Hun snakker dårlig engelsk og skriver mye feil på tavla, til min største irritasjon. Hun bryr seg heller ikke med å rette på elevene når de sier noe feil. I engelsktimene lærer vi det engelske alfabetet – og svarer på latterlige lette spørsmål, som: ”Hva gjør du om 10 år?” og ”Når vil du gifte deg?”
Over halvparten av hver time blir brukt til opprop fra klasselista – for å se hvem som er tilstede. Elever blir sendt ut på gangen hele tiden, for alt mulig. Det finnes ingen lærebøker, man må gå på biblioteket for å gjøre lekser som krever bøker – men de fleste leksene krever ikke bøker. Det finnes ingen PC’er, og ingen overhead. Til og med rektoren skriver med gammeldags skrivemaskin, som man kun ser på filmer nå til dags. Foredragene blir holdt stående ved lærers pult, og hver gang man skal snakke i klassen, må man røyse seg fra plassen sin.
Vi er 36 elever i klassen, og jeg går i 4 TO B Contabilidad. De har kurs fra A til D. I A og B går de folkene som har fulgt skolegangen hele veien, og har den alderen elevene egentlig skal ha. I dominikanske er det en lov som sier at du er nødt til å gå på skolen fram til du er 14 år, etter det kan du gjøre hva du vil… Derfor er det mange som slutter på skolen etter fylt 14 år, og som senere angrer og vil fullføre – disse havner på C og D – kurset. Jana går på A-kurset og en italiensk gutt som jeg aldri husker navnet på, går i C. AFS vil helst unngå flere AFS’ere i samme klasse, fordi de ikke tror at vi kommer til å skaffe oss noen dominikanske venner. Vi er 5 AFS’ere i Ocoa.
Standarden på skolen er heller dårlig. Pultene, stolene, tavla, veggene, for ikke å snakke om toalettene – INGEN GÅR DIT!!! Det finnes ikke låser på dørene, ikke papir, ikke vann i springen og man kan ikke skylle ned etter seg. Toalettene stinker helt ut i gangen. I skolegården finnes det ikke søppelbøtter, så alle vasser i tomkopper og annet søppel.
Jeg har 6 skoletimer during skoledagen, med 15 min. matpause. Hver time er 45 min. Timeplanen min er heller ikke mye å skryte av. En del fag jeg ikke kan ta med meg til Norge, og de jeg evt. kan bruke – er det alt for dårlig nivå på.
Engelsk: 5 timer i uka
Contabilidad (et fag der du lærer om regnskap og bokføring): 10 timer i uka
Gestión adm. (ledelse): 5 timer i uka
Sociales (”skikk og bruk i DR”): 2 timer i uka
Matemática: 2 timer i uka
Ciencia de la Naturales III(naturfag): 2 timer i uka
E.D (gym): 1 time i uka
Lenguaje Español: 2 timer i uka
FELIZ CUMPLEAÑOS JANA
1.september, fylte Jana 16 år. Det var med blandede følelser at hun kom springende ned til meg etter skolen. ”Hola, do you wanna join me, when I’m opening my presents from home?” ”Si, claro!”. Hun fortalte meg at vertsmoren hennes hadde glemt av bursdagen hennes, men at ting ble bedre når hun kom på skolen og klassen sang for henne.
I Den dominikanske republikk er det kun vanlig å få en gratulasjon på bursdagen din. Dagen er som en helt vanlig dag, med kanskje en liten kake på kvelden. Det er ikke som i Norge, hvor vi feirer dagen med kaker og gaver, og arrangerer en stor sammenkomst. I tillegg var Jana en smule uheldig, fordi vi kun hadde vært her i litt over 1 uke når hun hadde bursdag – hun har ikke hatt tid til å få seg masse venner osv. Så bursdagen hennes ble ikke som hun hadde tenkt seg… Men hun ble i mye bedre humør etter pakkeåpningen.
Tysk kake, fra mammen sin :)
Alt hun ønsket seg var en ordentlig Europeisk sjokoladekake! En typisk dominikansk bursdagskake er liten og halvparten av kaken er søt melis-glasur-ting på toppen, som ikke smaker særlig godt. Dominikanere kan spise mye spennende mat, men de kan IKKE bake.
Så da tenkte jeg og Hannah som så, at det skulle hun få! Vi begynte å bake når vi fikk elektrisitet på kvelden, og overrasket Jana med kake, lys og bursdagssang.
Dagen ble vellykket likevel! – med 3 bursdagskaker.
lørdag 5. september 2009
PEPE PEPE PEPEPEPE se fueran la mujere por alli viene mi PEPE
Lørdags morgen, 29. August – sto vi, Jana og undertegnede, opp til nydelig frokost, ost&egg + frokostblanding og youghurt. Det var noe annet enn en liten mango til frokost, som er det vanlige her… Etter det, tok de oss med på apoteket for å få skaffet meg noe å dekke til brannsåret mitt med, siden vi skulle ut på ”landet” – og jeg ikke ville ha en infeksjon pga. småfluer som er ute etter ”fresh meat”.
Når vi kom til AFS – kontoret, sto det 3 minibusser, klare for skravlende AFS’ere fra hele verden. Vi registrerte oss, og ble fraktet litt utenfor Santo Domingo til et nydelig hostell. Det var biljardbord, svømmebaseng, solsenger, boblebad, volleyballnett, trampoliner, palmetrær…og jeg kan holde på i en evighet. Vi veltet oss i den dominikanske skjønnhet og luksus. – og jeg for første gang etter min ankomst følte jeg at jeg overhodet IKKE ville reise hjem igjen.
Etter opprop og romfordeling, samlet vi oss alle ”in the green area” i en stor sirkel, der vi alle introduserte oss selv og hvilket land vi var fra. Det er 20 studenter fra Tyskland og 24 studenter fra Italia i år. We’re all here for different reasons, men den ene tingen som oftest ”går igjen” er det faktum at mange av oss ville benytte sjansen til å reise så langt bort fra hjemlandet sitt som mulig.
Nesten alle italienerne.
Etter hvert fikk vi servert lunsj, og vi ble delt inn i forskjellige grupper. Vi snakket om første inntrykk, første møte med familien, what to do and not to do osv. Fikk en del tips og delt en del erfaringer – men det meste viste jeg fra før – pga. en meget god preorienterings leir med norske AFS i Tromsø.
Senere ble mer mat, vi fikk utforske stedet, hoppe i bassenget, get a tan and make friendships.
På kvelden lærte de oss å danse merengue, regetuon og litt salsa – men det var regetuon som slo best an, og som folk ville lære å danse. Det som fasinerer meg når det gjelder gutter og dansing her, er at ingen er redde for å vise seg frem. Alle har rytmen, og dansing trenger ikke engang å være et sjekketriks. Her blir du heller sett rart på om du ikke danser… Jeg synes det er veldig morsomt å se guttene slå seg løs på dansegulvet, for det kan jeg ikke akkurat påstå at jeg er veldig vant til i Norge.
Vi ble jaget i seng tidlig, men vi var en hel gjeng som sprang opp på taket på ”hostellet” der vi sov. (Hostellet er delt inn i 2 store hus), og utsikten var nydelig. Vi lå på taket og hørte på musikk, sang og så på stjernene. Jeg rakk å se hele 5 stjerneskudd før en av lederne jaget oss alle ned på rommene våre.
Etter et par timer snek Snorre, Jana og jeg oss ut – sprang over hele ”green area” og over, forbi til det andre huset for et lite nattbad i boblebadet ved siden av bassenget. Jana var trett og gikk tilbake etter 10 minutter, mens Snorre og jeg ble sittende i over en time og snakke, om reisen, vertsfamilien, muligheten og eventyret vi akkurat har begitt oss ut på. Det var først da jeg innså at jeg faktisk bor i Kariben. Helt på andre siden av Atlanterhavet! …og likevel føles det så naturlig. Idyllen ble brutt da en mann kom gående mot oss, stirrende. Hjertet mitt stoppet i 2 sek. og alt stilnet. Mannen var ikke frivillig AFS’er – han jobbet på bygget, men han sa ingenting – gikk 10 meter lenger bort for å slå av lyset ute, for å så forsvinne. Kick.
Dagen etter, var mange trøtte – og jeg, som nesten ikke hadde sovet den natten – var full av energi.
Trøtte norskinger.
Denne helgen var en oppvekker for meg. Jeg har egentlig ikke hatt det ordentlig morsomt etter min ankomst, før nå… Jeg hadde overhodet ikke noe som helst lyst til å reise hjem til Ocoa. De andre AFS’erne gledet seg til å reise hjem, og klaget over at de savnet familien sin o.l – men ikke jeg. Jeg kunne ha blitt på hostellet sammen med de andre, resten av året. Hostellet var så nydelig!!!
Vi hadde noen oppvarmingsleker før vi gikk sammen i grupper igjen. Etterpå kunne vi nyte de siste timene i sola og bassenget før vi måtte pakke for å reise hjem. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men akkurat da kunne jeg reist hvor som helst, bare jeg slapp å komme hjem til Ocoa. Jeg misstrives på plassen, og det er ingenting man kan gjøre for å få tiden til å gå….. Har allerede utleste bøker og utløste kryssord.
Det triste er at det muligens går 4 eller 5 mnd. til AFS gjengen sees igjen, men det morsomme er at da snakker vi kanskje spansk med hverandre, alle sammen… + at samtlige mest sannsynelig har lagt på seg 20 kg. pga. kjedsomhet i en liten bygd.
*kremt*
AFS Welcome Camp. Første møte med alle de andre AFS’erne i Den dominikanske republikk. Noen kjente fjes, og mange nye venner. Har ikke hatt det så morsomt på lenge!
Når vi kom til AFS – kontoret, sto det 3 minibusser, klare for skravlende AFS’ere fra hele verden. Vi registrerte oss, og ble fraktet litt utenfor Santo Domingo til et nydelig hostell. Det var biljardbord, svømmebaseng, solsenger, boblebad, volleyballnett, trampoliner, palmetrær…og jeg kan holde på i en evighet. Vi veltet oss i den dominikanske skjønnhet og luksus. – og jeg for første gang etter min ankomst følte jeg at jeg overhodet IKKE ville reise hjem igjen.
Etter opprop og romfordeling, samlet vi oss alle ”in the green area” i en stor sirkel, der vi alle introduserte oss selv og hvilket land vi var fra. Det er 20 studenter fra Tyskland og 24 studenter fra Italia i år. We’re all here for different reasons, men den ene tingen som oftest ”går igjen” er det faktum at mange av oss ville benytte sjansen til å reise så langt bort fra hjemlandet sitt som mulig.
Nesten alle italienerne.
Etter hvert fikk vi servert lunsj, og vi ble delt inn i forskjellige grupper. Vi snakket om første inntrykk, første møte med familien, what to do and not to do osv. Fikk en del tips og delt en del erfaringer – men det meste viste jeg fra før – pga. en meget god preorienterings leir med norske AFS i Tromsø.
Senere ble mer mat, vi fikk utforske stedet, hoppe i bassenget, get a tan and make friendships.
På kvelden lærte de oss å danse merengue, regetuon og litt salsa – men det var regetuon som slo best an, og som folk ville lære å danse. Det som fasinerer meg når det gjelder gutter og dansing her, er at ingen er redde for å vise seg frem. Alle har rytmen, og dansing trenger ikke engang å være et sjekketriks. Her blir du heller sett rart på om du ikke danser… Jeg synes det er veldig morsomt å se guttene slå seg løs på dansegulvet, for det kan jeg ikke akkurat påstå at jeg er veldig vant til i Norge.
Vi ble jaget i seng tidlig, men vi var en hel gjeng som sprang opp på taket på ”hostellet” der vi sov. (Hostellet er delt inn i 2 store hus), og utsikten var nydelig. Vi lå på taket og hørte på musikk, sang og så på stjernene. Jeg rakk å se hele 5 stjerneskudd før en av lederne jaget oss alle ned på rommene våre.
Etter et par timer snek Snorre, Jana og jeg oss ut – sprang over hele ”green area” og over, forbi til det andre huset for et lite nattbad i boblebadet ved siden av bassenget. Jana var trett og gikk tilbake etter 10 minutter, mens Snorre og jeg ble sittende i over en time og snakke, om reisen, vertsfamilien, muligheten og eventyret vi akkurat har begitt oss ut på. Det var først da jeg innså at jeg faktisk bor i Kariben. Helt på andre siden av Atlanterhavet! …og likevel føles det så naturlig. Idyllen ble brutt da en mann kom gående mot oss, stirrende. Hjertet mitt stoppet i 2 sek. og alt stilnet. Mannen var ikke frivillig AFS’er – han jobbet på bygget, men han sa ingenting – gikk 10 meter lenger bort for å slå av lyset ute, for å så forsvinne. Kick.
Dagen etter, var mange trøtte – og jeg, som nesten ikke hadde sovet den natten – var full av energi.
Trøtte norskinger.
Denne helgen var en oppvekker for meg. Jeg har egentlig ikke hatt det ordentlig morsomt etter min ankomst, før nå… Jeg hadde overhodet ikke noe som helst lyst til å reise hjem til Ocoa. De andre AFS’erne gledet seg til å reise hjem, og klaget over at de savnet familien sin o.l – men ikke jeg. Jeg kunne ha blitt på hostellet sammen med de andre, resten av året. Hostellet var så nydelig!!!
Vi hadde noen oppvarmingsleker før vi gikk sammen i grupper igjen. Etterpå kunne vi nyte de siste timene i sola og bassenget før vi måtte pakke for å reise hjem. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men akkurat da kunne jeg reist hvor som helst, bare jeg slapp å komme hjem til Ocoa. Jeg misstrives på plassen, og det er ingenting man kan gjøre for å få tiden til å gå….. Har allerede utleste bøker og utløste kryssord.
Det triste er at det muligens går 4 eller 5 mnd. til AFS gjengen sees igjen, men det morsomme er at da snakker vi kanskje spansk med hverandre, alle sammen… + at samtlige mest sannsynelig har lagt på seg 20 kg. pga. kjedsomhet i en liten bygd.
*kremt*
AFS Welcome Camp. Første møte med alle de andre AFS’erne i Den dominikanske republikk. Noen kjente fjes, og mange nye venner. Har ikke hatt det så morsomt på lenge!
tirsdag 1. september 2009
You said that life needed something special, that you don’t have. Well, here I am. Aren’t you glad?
Fredagskvelden 28. august, møttes vi alle, med familie, på Coctail Party i Santo Domingo. Der flikk vi tid til å snakke og møte familiene til vennene våre. Vi måtte kle oss pent. Dominikanere elsker å pynte seg. Møtestedet var på den vakreste siden av Santo Domingo, with the seaside. Jeg ble blendet av skjønnhet, dette landet er nydelig! …og for første gang fikk det opp for meg at jeg faktisk bor i Caribbean. Nær ekvator. Hvor det vokser palmetrær og frukt og ting forsvinner ikke om du slår av Tv’en. Det var en vill følelse. Jeg har enda ikke kommet over det faktum at jeg faktisk bare har reist fra alt kjent og kjært for nye eventyr.
Familien, Hannah, Maria, Federico, yo, Danny, Ambiorix y Merrianny.
The girls of the family - tatt ved siden av Christoffer Columbus’ gamle slott, (nå et museum) fra når han bodde i Dominikanske.
The Ocoa girls! Yo, Louisa, Pierra y Jana. Dette er AFS vennene mine som bor i Ocoa. Jana og Louisa bor 2 hus fra meg på dette lille stedet – så vi henger mye sammen. Louisa og Pierra er italienske og går på privatskolen sammen på ettermiddagen. Pierra bor in the town, ved siden av parken (som er byens midtpunkt) mens resten av oss bor litt utenfor. Jeg og Jana har best kjemi – og vi henger mer sammen bare vi enn med resten av gjengen.
På slutten av kvelden, ropte de opp alle navnene til AFS’erne – og vi skulle bo hos en frivillig familie over natten. Overraskende nok, kom jeg og Jana til samme familie. Det var veldig morsomt. Familien var veldig hyggelig og alle snakket godt engelsk. Faren i familien, Claus, kan snakke tysk – og har vært både i Tyskland og Norge. Han var veldig ivrig på å vise bilder og snakke de få ordene han kunne på norsk.
Etter vi fikk familiene våre – gikk vi rundt å så på Santo Domingo by night. Nydelig, vi så stjernene på himmelen, og det hele var egentlig ganske romantisk. Etter det, kjørte vi litt rundt i byen – og vi fikk en historietime fra eldstesønn, Gustavo, på 16 år. Den første kirka som ble bygd i Amerika, var faktisk på Den Dominikanske Republikk. Senere tok de oss med på kjøpesenteret, på et hipt sted – for å feire Jana’s 16årsdag litt tidligere. Hun har bursdag 1.september – men vi latet som. Vi fikk en liten matbit og de kjøpte oss en drink hver. I dominikanske er det ingen aldersgrense på alkohol.
På kafé
Yo, Jana y Gustavo
De kjøpte bursdagskake og fikk de som jobbet på stedet til å komme å spille for henne. Det var veldig høylytt, og veldig morsomt å få være en del av den siden av kulturen også. Jeg var veldig glad på hennes vegne. – og Jana lyste opp som en sol hun og! Jana har ikke vært så spent på bursdagen sin, fordi den er så tidlig etter ankomst – at hun har ikke helt rukket å skaffe seg venner enda. I dominikanske er det ikke vanlig å feire bursdag heller. Kanskje en kake på kvelden fram til du er 14 år, ingen gaver, ingen feiring - og etter du har fylt 14, eller kanskje ikke det engang (kommer an på familien) - kun en gratulasjon.
(film)
(film)
Senere på kvelden dro vi hjem, men det ble en lang natt. Vi satt på internett, pratet, danset og hadde a good time. – Klar for å stå opp dagen etter for å møte på AFS-kontoret kl.09 sharp? Well, vi er i Den dominikanske republikk – her foregår alt en time senere…
Familien, Hannah, Maria, Federico, yo, Danny, Ambiorix y Merrianny.
The girls of the family - tatt ved siden av Christoffer Columbus’ gamle slott, (nå et museum) fra når han bodde i Dominikanske.
The Ocoa girls! Yo, Louisa, Pierra y Jana. Dette er AFS vennene mine som bor i Ocoa. Jana og Louisa bor 2 hus fra meg på dette lille stedet – så vi henger mye sammen. Louisa og Pierra er italienske og går på privatskolen sammen på ettermiddagen. Pierra bor in the town, ved siden av parken (som er byens midtpunkt) mens resten av oss bor litt utenfor. Jeg og Jana har best kjemi – og vi henger mer sammen bare vi enn med resten av gjengen.
På slutten av kvelden, ropte de opp alle navnene til AFS’erne – og vi skulle bo hos en frivillig familie over natten. Overraskende nok, kom jeg og Jana til samme familie. Det var veldig morsomt. Familien var veldig hyggelig og alle snakket godt engelsk. Faren i familien, Claus, kan snakke tysk – og har vært både i Tyskland og Norge. Han var veldig ivrig på å vise bilder og snakke de få ordene han kunne på norsk.
Etter vi fikk familiene våre – gikk vi rundt å så på Santo Domingo by night. Nydelig, vi så stjernene på himmelen, og det hele var egentlig ganske romantisk. Etter det, kjørte vi litt rundt i byen – og vi fikk en historietime fra eldstesønn, Gustavo, på 16 år. Den første kirka som ble bygd i Amerika, var faktisk på Den Dominikanske Republikk. Senere tok de oss med på kjøpesenteret, på et hipt sted – for å feire Jana’s 16årsdag litt tidligere. Hun har bursdag 1.september – men vi latet som. Vi fikk en liten matbit og de kjøpte oss en drink hver. I dominikanske er det ingen aldersgrense på alkohol.
På kafé
Yo, Jana y Gustavo
De kjøpte bursdagskake og fikk de som jobbet på stedet til å komme å spille for henne. Det var veldig høylytt, og veldig morsomt å få være en del av den siden av kulturen også. Jeg var veldig glad på hennes vegne. – og Jana lyste opp som en sol hun og! Jana har ikke vært så spent på bursdagen sin, fordi den er så tidlig etter ankomst – at hun har ikke helt rukket å skaffe seg venner enda. I dominikanske er det ikke vanlig å feire bursdag heller. Kanskje en kake på kvelden fram til du er 14 år, ingen gaver, ingen feiring - og etter du har fylt 14, eller kanskje ikke det engang (kommer an på familien) - kun en gratulasjon.
(film)
(film)
Senere på kvelden dro vi hjem, men det ble en lang natt. Vi satt på internett, pratet, danset og hadde a good time. – Klar for å stå opp dagen etter for å møte på AFS-kontoret kl.09 sharp? Well, vi er i Den dominikanske republikk – her foregår alt en time senere…
Abonner på:
Innlegg (Atom)
