Seems like I’ve waited my whole life for this one night…

Dominikanske menn liker at jentene lager mat, og siden det er det jentene bruker å gjøre – prøver jeg å hive meg med for å lære noe nytt, og for å være en del av familien. All mat lages fra bunnen av, det finnes ingen ”toro” å få kjøpt i butikkene her, nei. Hvert eneste måltid krever mye arbeid og forberedelse. De spiser MYE arroz (ris) og platanos verde (grønne, harde bananer) som de koker i olje, og smaker som poteter. Ellers går det også mye i bønner og ertestuing.



Man må ”rense” risen før den kokes ved å plukke ut de riskornene som er offwhite og brune – men verst er de svarte.
Hannah hadde så lyst til å bake en sjokoladekake, på tysk måte, og dermed måtte hun til innkjøp. 1 av tingene hun trengte var en kokosnøtt for rasping – men først måtte all kokosvannet drikkes…




ALLE ville hjelpe til å bake, fordi de ville se hvordan man gjorde ting på tysk måte. Det er akkurat slik som vi også gjør det i Norge. Kaken var kjempegod.
For 2 dager siden brente jeg meg på ankelen på motorsykkelen til Taurin. Jeg viste ikke at man bare skal gå på og av motorsykkelen på den siden hvor motoren ikke er… Alle sammen flirte av meg, fordi både Hannah og Celiné (fjorårets utvekslingsstudent) også har gjort det. Celiné hadde et mye større sår enn meg, da… Først smurte vi på krem, og det gikk bra – men så gikk det hull på blemmen og jeg rev bort det som var av løs hud. Etter det har det bare blitt verre og verre. De sier at de tror jeg må rive bort resten av huden som er brent, ellers kan det bli en infeksjon, og det vil jeg jo selvfølgelig ikke… Men det er ondt å rive. Har ingen plaster eller noe som klarer å dekke såret. Her ser det ikke så ille ut, men det blir verre og verre.






Fredag, (i dag) 28.aug til søndag 30.aug er det min første AFS-camp. Velkomst-campen, som den populært er kalt… I dag reiser vi sammen med familiene våre til Santo Domingo på ”coctail party” – og på kvelden etterlater de oss til AFS. Tror vi skal dra til stranden for å se litt andre steder av landet. Jeg gleder meg veldig til å møte igjen mine norske venner og til å snakke litt norsk igjen, men jeg gleder meg også til å møte alle de andre utvekslingsstudentene!! Jeg lurer på hvor mange vi er i dette lille landet…

For at jeg skal kunne ha med meg det jeg trenger, måtte vi vaske klær i går. Det foregår ved at man tar ut vaskemaskinen fra kjøkkenet til ut i bakgården. Der sorterer Federico alle klærne etter farger, mens Maria vasker. Man er nødt til å ta vaskemaskinen ut, fordi den ikke er festet til noe rør som får vannet til å renne bort. Dermed må den ut, fordi vannet renner ut med en gang det er fylt oppi – så man må fortsette å fylle oppi vann etter hvert i vaskingen.







Kanskje klarer du å legge merke til et hull på baksiden av vaskemaskinen, der vannet renner ut…

Egentlig er vi ordentlig lat i Norge. Vi har alt tilrettelagt, alt er forenklet – alt du trenger å gjøre er å trykke på en knapp så starter vaskemaskinen. Eller når det gjelder mat, alt du trenger å gjøre er bare å blande inn litt vann…

FOLKENS; vi er nødt til å slutte å klage over hvor fælt vi har det, bare når vi ikke får viljen vår… WAKE UP PEOPLE, OPEN YOUR EYES!!!!! Vi er bortskjemt. Vi har det alt for godt i Norge. Alle kunne ha godt av å jobbe litt på den gammeldagse måten. Livet handler ikke om et par øreringer eller en ny genser. Det er så mye mer, vi trenger bare et lite dytt for å kunne klare å se det…