PEPE PEPE PEPEPEPE se fueran la mujere por alli viene mi PEPE

Lørdags morgen, 29. August – sto vi, Jana og undertegnede, opp til nydelig frokost, ost&egg + frokostblanding og youghurt. Det var noe annet enn en liten mango til frokost, som er det vanlige her… Etter det, tok de oss med på apoteket for å få skaffet meg noe å dekke til brannsåret mitt med, siden vi skulle ut på ”landet” – og jeg ikke ville ha en infeksjon pga. småfluer som er ute etter ”fresh meat”.

Når vi kom til AFS – kontoret, sto det 3 minibusser, klare for skravlende AFS’ere fra hele verden. Vi registrerte oss, og ble fraktet litt utenfor Santo Domingo til et nydelig hostell. Det var biljardbord, svømmebaseng, solsenger, boblebad, volleyballnett, trampoliner, palmetrær…og jeg kan holde på i en evighet. Vi veltet oss i den dominikanske skjønnhet og luksus. – og jeg for første gang etter min ankomst følte jeg at jeg overhodet IKKE ville reise hjem igjen.







Etter opprop og romfordeling, samlet vi oss alle ”in the green area” i en stor sirkel, der vi alle introduserte oss selv og hvilket land vi var fra. Det er 20 studenter fra Tyskland og 24 studenter fra Italia i år. We’re all here for different reasons, men den ene tingen som oftest ”går igjen” er det faktum at mange av oss ville benytte sjansen til å reise så langt bort fra hjemlandet sitt som mulig.



Nesten alle italienerne.

Etter hvert fikk vi servert lunsj, og vi ble delt inn i forskjellige grupper. Vi snakket om første inntrykk, første møte med familien, what to do and not to do osv. Fikk en del tips og delt en del erfaringer – men det meste viste jeg fra før – pga. en meget god preorienterings leir med norske AFS i Tromsø.





Senere ble mer mat, vi fikk utforske stedet, hoppe i bassenget, get a tan and make friendships.







På kvelden lærte de oss å danse merengue, regetuon og litt salsa – men det var regetuon som slo best an, og som folk ville lære å danse. Det som fasinerer meg når det gjelder gutter og dansing her, er at ingen er redde for å vise seg frem. Alle har rytmen, og dansing trenger ikke engang å være et sjekketriks. Her blir du heller sett rart på om du ikke danser… Jeg synes det er veldig morsomt å se guttene slå seg løs på dansegulvet, for det kan jeg ikke akkurat påstå at jeg er veldig vant til i Norge.





Vi ble jaget i seng tidlig, men vi var en hel gjeng som sprang opp på taket på ”hostellet” der vi sov. (Hostellet er delt inn i 2 store hus), og utsikten var nydelig. Vi lå på taket og hørte på musikk, sang og så på stjernene. Jeg rakk å se hele 5 stjerneskudd før en av lederne jaget oss alle ned på rommene våre.

Etter et par timer snek Snorre, Jana og jeg oss ut – sprang over hele ”green area” og over, forbi til det andre huset for et lite nattbad i boblebadet ved siden av bassenget. Jana var trett og gikk tilbake etter 10 minutter, mens Snorre og jeg ble sittende i over en time og snakke, om reisen, vertsfamilien, muligheten og eventyret vi akkurat har begitt oss ut på. Det var først da jeg innså at jeg faktisk bor i Kariben. Helt på andre siden av Atlanterhavet! …og likevel føles det så naturlig. Idyllen ble brutt da en mann kom gående mot oss, stirrende. Hjertet mitt stoppet i 2 sek. og alt stilnet. Mannen var ikke frivillig AFS’er – han jobbet på bygget, men han sa ingenting – gikk 10 meter lenger bort for å slå av lyset ute, for å så forsvinne. Kick.



Dagen etter, var mange trøtte – og jeg, som nesten ikke hadde sovet den natten – var full av energi.



Trøtte norskinger.

Denne helgen var en oppvekker for meg. Jeg har egentlig ikke hatt det ordentlig morsomt etter min ankomst, før nå… Jeg hadde overhodet ikke noe som helst lyst til å reise hjem til Ocoa. De andre AFS’erne gledet seg til å reise hjem, og klaget over at de savnet familien sin o.l – men ikke jeg. Jeg kunne ha blitt på hostellet sammen med de andre, resten av året. Hostellet var så nydelig!!!





Vi hadde noen oppvarmingsleker før vi gikk sammen i grupper igjen. Etterpå kunne vi nyte de siste timene i sola og bassenget før vi måtte pakke for å reise hjem. Jeg vet ikke hva som kom over meg, men akkurat da kunne jeg reist hvor som helst, bare jeg slapp å komme hjem til Ocoa. Jeg misstrives på plassen, og det er ingenting man kan gjøre for å få tiden til å gå….. Har allerede utleste bøker og utløste kryssord.

Det triste er at det muligens går 4 eller 5 mnd. til AFS gjengen sees igjen, men det morsomme er at da snakker vi kanskje spansk med hverandre, alle sammen… + at samtlige mest sannsynelig har lagt på seg 20 kg. pga. kjedsomhet i en liten bygd.
*kremt*



AFS Welcome Camp. Første møte med alle de andre AFS’erne i Den dominikanske republikk. Noen kjente fjes, og mange nye venner. Har ikke hatt det så morsomt på lenge!