Everything feels like home

Når jeg snakker med venner og bekjente hjemmefra, som er ivrige og nysgjerrige på utvekslingsåret mitt, er det ofte de sier: ”fortell alt”. Fortell alt? Hvor skal man begynne? Jeg har tatt meg i at det har blitt vanskeligere og vanskeligere hver gang. Ting som før var overveldende og uvant har med ett blitt veldig normalt og hverdagslig. Ting jeg i begynnelsen hadde vanskelig for å gjøre, eller helst ikke ville gjøre – er intet hinder lenger. Jeg dreper til og med kakerlakkene jeg ser selv, og har sluttet å frike ut hver gang jeg ser dem, selv om jeg ikke liker dem…

Hverdagen? Jeg står opp kl.07 hver morgen, pakker sekken min, blir alltid stående å vente på lillesøsteren min som må ordne håret før vi blir kjørt av gårde på motorsykkel til skolen av eldste bror. Kommer alltid for sent til skolen etter klokken, men klokken er det ingen som følger her i dominikanske. Skolen begynner 07.30 – men lærerne er aldri på plass før tidligst 10 min. over tiden.

Det er frekt ikke å hilse på alle vennene dine når du kommer inn i klasserommet, så det blir mange kyss og hilsninger. Det er ofte vi har 1 fag over 3 økter, og man kjenner det godt i magen før vi slipper ut for å kjøpe toast og juice i vår eneste pause, 15 min, gjennom dagen.

Frokost spiser vi bare i helgene, noen ganger. Først var det veldig vanskelig for meg, jeg som er rutinedyr når det gjelder matvaner og klokkeslett, men her er det ikke så nøye – vi spiser 2 måltider i døgnet. Rundt 1-2 tiden, når jeg og de andre kommer hjem fra skolen. (Her er det forresten vanlig at folk går hjem fra jobb for å spise, før de returnerer igjen). Og det andre måltidet rundt 8-9-10 på kvelden. Som det matvraket jeg er, spiser jeg selvfølelig oftere enn bare 2 ganger om dagen.

Når skoledagen er over, går jeg sammen med klassekameratene mine hjem. Noen ganger får jeg/vi skyss på motorsykkel, eller lasteplan på en bil av mennesker vi kjenner. Vanligvis liker jeg å gå, det blir ikke akkurat mye mosjon ellers. Jeg slår alltid av en god prat når jeg passerer ”The Tayer” på veien, en av de mange (hva heter det?) mekaniker verkstedene. På akkurat denne jobber broren min og de fleste andre ungguttene i nabolaget, som er min mest omgjengelige vennekrets.

Når jeg kommer hjem, står maten på bordet eller på komfyren. Det er alltid servert ris tidlig på dagen, de sier at en dag uten ris er en dag uten mening. Senere på kvelden kan man lage spagetti eller annet godt. Jeg spiser meg alltid overfylt hver gang vi laget spagetti, det er vel heller ikke bra for formene, hehhe.
Noen ganger drar jeg med venner for å gjøre lekser eller tar på meg bikinien og legger meg på taket sammen med hundene for noen timers steiking. Som oftest legger jeg meg heller nedpå og sover et par timer. Jeg har stort sett alltid vært natterangler, så det er godt med et par timer etter skoletid – når det ellers er ingenting å gjøre.

I 6-7 tiden på ettermiddagen begynner folk å komme hjem fra jobb og ettermiddagsskole, så etter den tid er det mer vanlig at jeg stikker ut – fra hus til hus. Jeg liker gjestfriheten her, dørene står alltid åpen som betyr at du er velkommen inn.

Mitt største problem her er å være ”tranquila” (sløv, rolig) slik mine foreldre vil. Her er det ikke sett på som bra å dra mye fra hus til hus, være ute på kveldene osv. De ser helst til at man sitter inne i huset sitt hele dagen og ser i lufta. Hadde jeg vært i Norge hadde jeg gått på veggen, for jeg har aldri vært av den tålmodige typen – og jeg liker å ha mye å gjøre, men her er det annerledes. Det er på en måte mye mer fredelig, og jeg kjenner virkelig på å slappe av. På grunn av dette, tror jeg at jeg setter mye mer pris på ting når det skjer noe også – når det er fest eller familien vil dra på tur.

Legger heller ut div. bilder fra hverdagen i Ocoa, så dere får se litt på stemningen selv.


Papegøyen, plystrer etter deg og roper "prostituert" på spansk når du paserer huset. Den er fin, men se på fjærene, tror ikke den har det så bra som han kunne hatt det.


Barna leker i gaten.


Domino. Guttene liker å spille.


En slags tysk "ludo", Hannah hadde med fra Tyskland. Det spillet var our lifesaver during the first couple of weeks, før skolen begynte.


Matlaging.


Juice.


Som skrevet før, er utseendet veldig viktig her - de bruker mange titals timer på hår, negler, sminke, klær, sko. Men jeg ELSKER det. Nåja, lillesøster er ikke så ivrig på bilder før hun er ferdig...


Fra August til November er det fare for orkaner osv. Da bruker det å regne, når det først starter å regne, slutter det jo aaaaldri.