Faithful

Jeg beklager lite oppdatering på lenge, men jeg er veldig blogglei - og vi har vært uten telefon og internett i over 1 uke. En bil krasjet inn i stolpen der kabelen til telefon og internett i mitt nabolag, og kabelen ble kuttet i to. Det er reparert nå. Og JA; til alle de som har spurt; Det er fortsatt liv i meg.

Kort breefing om hva som har skjedd etter forrige oppdatering:

- Brannsåret har grodd, og det har hjemlengselen også.
Jeg blir en smule småflau når jeg leser mine tidligere innlegg, om hvor negativt innstilt jeg var. Ja, det var tungt i starten, og jeg var forberedt på det – men jeg forventet ikke at jeg skulle reagere på de måtene jeg gjorde og føle de tingene jeg gjorde. Vi hører alltid om det, men tenker alltid ”det skjer ikke meg, jeg er sterkere enn det”. Jeg kan i hvert fall med hånden på hjertet si at jeg har lært meg selv bedre å kjenne.

- Hannah se fue. (Har dratt) til Tyskland, det var en trist avskjed – og mye komplikasjoner med mistet fly og vanskelige dominikanere. Det hele endte med at hun ble 4 dager lenger, måtte betale en helt ny flybillett selv, legge igjen 10 kg. fra kofferten å gå glipp av starten på siste året på VGS.

- Ang. språket, går det mye bedre. Jeg trodde det skulle bli veldig vanskelig uten Hannah til å oversette og hjelpe meg – men så feil tok jeg. Jeg kan snakke om alle dagligdagse ting, det går fint. Jeg skjønner veldig mye, og jeg har lyst til å si så mye, fortelle alt mulig, men jeg vet ikke hvordan. Det er frustrerende. Men jeg er glad for at jeg er første skritt på veien, forståelsen. Deretter kommer all snakkingen.

Jeg tok med meg min gamle spanske lærebok fra fjoråret for jeg tenkte jeg kunne få bruk for den. Jeg tok den med på skolen her om dagen, og jeg forsto alt. Det var en syk opplevelse. Alt var så enkelt, og jeg kunne ikke forstå hvorfor jeg slet med de tingene, og ikke skjønte… Følelsen jeg satt med er vanskelig å beskrive, men jeg tror det kan sammenlignes med å lære seg å lese for første gang…

- Hverdagen har slått inn for fult, og på mange måter liker jeg denne livsstilen bedre. I Norge er alt så enkelt. Alt er tilrettelagt. Her må man jobbe for livet – og det føles godt. Ting som før var en selvfølge, er ikke det lenger – og jeg må ”jobbe” for å få belønning.

Tro meg; ALLE kunne ha godt av å leve 1 år i et u-land. Ansvaret, pliktene. Det er ikke det samme.

Ungdommene her er på mange måter mye mer modne og mye mer barnslige enn ungdommen i Norge. Jeg kjenner mange 15åringer som jobber om dagen, går på skolen på ettermiddagen og gjør lekser, husarbeid og tar seg av familien om kvelden. Den lille tiden de har til å være barn og ungdom er på en måte forskjøvet. På skolen har alle bøker med ”Hannah Montana”, prinsesser og biler. De bytter klistermerker og får latterkrampe av alle mulige teite uttalelser.

Samtidig snakker alle om giftemål og hvor mange barn de vil ha. Alle vet hva de vil studere videre, eller hva de vil jobbe med. Ungdommen her har framtidsplanene klare fra de er barn. Jeg synes det er merkelig å høre på 14åringer som snakker om giftemål og at mange 16åringer vurderer å få barn, men det er kulturen her – livets oppdrag er å få en god jobb slik at du kan forsørge din egen familie. Å gifte seg, å få barn er noe alle må. Er du jente og ikke gift innen fylte 23 år, blir du sett rart på. Jeg har klassekamerater som allerede er gift og med barn.

Que más? Jeg synes jeg er flink til å skille mellom livet i Norge og livet i DR. Min venninne Jana, derimot lever fortsatt livet sitt i Tyskland. Hun vet det kanskje ikke selv. Hun snakker alltid om ”når hun reiser hjem, kommer hun til å savne…” og ”når hun skal pakke, må hun huske…” Det er trist å se på, uten å kunne gjøre noe – fordi hun går glipp av et fantastisk år.